En bok i feil format

Piemonte (DN Press 2011) 349kr
Merete Bø og Ole Martin Alfsen (tekst), Sune Eriksen (foto)
288s / 153s tekst, stor skrift

I Mai 2011 var jeg på  vinsmaking med Merete Bø på Hotel Norge: Tema Piemonte (som jeg skrev om her. Dette var første gang jeg hørte om Piemonte-boken. Smakingen var svært god og Merete Bø er en av Norges beste vinsmakere, så forventningene til boken ble høye.

Nå har jeg omsider fått slått kloa i boken (på lån, mendet er en annen historie). Dessverre ble det en rask nedtur. Og det skyldes mest av alt formatet: En stor billedbok med svært standardiserte tekster blir hengende i løse luften for meg.

Foto
Bildene er gode, men mange av oss har tatt lignende bilder på egne turer i Piemonte (eller andre vindistrikt). Uten noen form for informasjon om bildene (hvor er de tatt, hva ser vi på bildet (vinmarksinformasjon m.m.)) så blir det mange pene, grønne bilder, vinkjellere, hus og portretter. Dette er ikke kritikk av fotografen, men forlaget og intensjonen med boken. Jeg kan finne like mye bilder av samme kvalitet på internett. (Og skal bildene være hovedsaken, så får man spandere glanset papir.)

Tekst
Teksten er standardisert (områdeoversikt med beskrivelse av jordsmonn, liste over cru-vinmarker, omtale av noen utvalgte produsenter fra området). Alt dette er greit presentert, stort sett, men hadde passet bedre i en mindre format guide-bok til Piemontes viner. Tekstene er av type oppslagsbok, ikke en opplevelsesreise til Piemonte. Tekst og foto løfter ikke hverandre.

Innhold
Det er mye godt å si om innholdet, men det er også mye som kan kritiseres. Et hovedgrep i boken er at det er Piemontes røde viner, fremst nebbiolo, som vektlegges. Det betyr m.a. at selv obskure nebbiolo-distrikt som Boca, Lessona får nesten like stor plass som Dolcetto og Moscato, mens hvitvinsdruene i hovedsak bare får et mindre oppslag (Gavi, Arneis). Jeg antar at det er basert på en vurdering som hvilke viner Piemonte kan lage som potensielt er «verdensklasse». Jeg synes likefullt det er litt sørgelig, siden det fjerner en vin-dimensjon fra Piemonte. De ulike hvite vinene, stille og musserende, tørre og halvsøte/søte kommer i svært varierende utgaver og mange er glimrende også drukket utenfor sitt terroritorium.

Utvalget av produsenter er godt, men flere ganger griper jeg meg i å spørre: hvorfor er denne produsenten viktig? Hva med Ratti, Grasso’ene, Veglio, Abbona m.fl. Spesielt blir dette tydelig når vi beveger oss nordover i Piemonte. Obskure nykommere (norske og andre) får samme plass som mange store produsenter. Synes mer som en forhåpning enn et faktum. Beskrivelsen av produsentene er også standardisert: bestefar og bestemor, far og mor, sønn og datter, brødre og søsken. Den reneste familie- og vinbondeidyllen. (Jeg har ikke noe imot det egentlig, utover standardiseringen. Er det dette som er virkelig interessant med alle produsentene? Jeg tolker det som mer et eksempel på at forfatterne ikke virkelig er kommet tett innpå personene de skriver om. Standardskjema: Kryss av for at du har fått med deg familietreet?) Og kanskje som (ideologisk) begrunnelse for å fjerne alt som kunne smake av industrieiere?

Siden plassen og formatet er så standardisert, med få unntak (Altare, Conterno’ene, Cappellano, Gaja), så forsvinner på mange måter «vinene». De blir en liste med liten skrift i venstre spalte. Noen ganger kan man gjette seg til deres karakter, f.eks. vha. vinmarkbeskrivelser og noen ganger karakterisering av produsenten, men få steder er enkeltviner beskrevet. Til slutt i boken kommer m.a. en årgangsoversikt og en «100 beste»-liste. Her er eneste stedet det er smaksnotat i boken. (Btw, jeg finner det urimelig at Roagna har 6 av de 40 beste nebbiolo-vinene og Produttori del Barbaresco har null. Det synes å være en «norsk» fordom anno 2011.)

Opphold og mat
Det er relativt lite informasjon, men jeg antar at det som står om overnattings- og spisesteder er OK, selv om jeg nok ville gitt Osteria Veglio en bedre karakter som spisested og teater (!), men ikke kom uten å ha bestillt først: Da kastes du på dør. Det er like fullt ikke nok til å planlegge noen reise ut fra. Mat-beskrivelsen er også nokså begrenset (1 side om ost, 1s om trøffel, 1 side om pasta, ris og gnocchi til sammen) pluss en del spredte restaurantbeskrivelser. Slow Food-bevegelsen er nevnt i en bisetning, men jeg tror nok den spiller en langt større rolle også blant vinprodusentene og er med å sette det fokus på terroir og kvalitet som man finner her. (Og en reise til Piemonte uten å si et ord om Torino eller sjokolade er vel også underlig?)

Forlagets synder
Boka har en del skjønnhets feil, som mest av alt antagelig skyldes hast med å få boken ferdig og publisert. F.eks. i begynnelsen av boken inneholder vinmarksbeskrivelsene også størrelse i tillegg til eiere, druetyper, karakterpreg. Dette forsvinner litt ut i boken. Boken mangler også skikkelig kapitteloversikt (kun område) og/eller indeks. Vil du finne tilbake til en produsent, så må du enten huske hvor han/hun/de holder til eller sette deg til å bla. Dette siste er nesten utilgivelig med tanke på å kunne bruke boken som et oppslagsverk.

Konklusjon
Det er lettere å finne noe å kritisere enn å finne noe og glede seg over, men er du tålmodig, så er det en del nyttig informasjon. Jeg er imidlertid ganske sikker på at du kan finne andre og bedre bøker om Piemonte eller bedre informasjon bare ved å google på nett og det er litt synd når du har betalt 350kr for boken.

Men skal du reise og har anledning, så ta sykkelen med.

På vei til Castiglione Falletto

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *