Portvin mine herrer [1995]

Av Nils A. Ulvedal

I min tid i Vitis har det alltid vært en del snakk om portvin. Dette har ikke bare sin forklaring i at vinen er myteomspunnet, men også det at vi har minst to topp portvinsentusiaster som dominante medlemmer. Det skal ikke lange medlemskapet til før man blir hektet på de super-edle portugisiske dråper.

Det er vel og bra. I Vitis får man forståelse for vinens styrker og svakheter, og er man aktiv kan man fort lære hvordan en portvin skal smake, hvilke årganger som er bra, forskjellen på engelske og portugisiske hus, vinmarker og stilarter.

Men i Vitis er det aldri snakk om den seremoni, det rituale som servering av portvin krever. Dette må også læres, og siden så få av oss har en velutdannet engelsk butler i huset, må vi ty til boklig lærdom. Ettersom jeg er den stolte innehaver av en port hogget , altså en ekte portvinskaraffel, og Vitis Bergensis Tidende er åpent for innlegg av diverse (ymse) karakter, føler jeg meg kallet til å komme med et bidrag til de spesielt interesserte med klare anlegg for det festelige.

Herresak
La meg si det med en gang. Å servere portvin er et herreanliggende! Dette er en bastion kvinnene ennå ikke har klart å erobre. At våre kvinnelige medlemmer nå rykker litt i stolen, hvisker en liten protest, er kanskje ikke så rart anno 1995. Likevel, jeg snakker nå om skikker fra dannete hjem hvor kvinnene kjente (kjenner) sin plass. Portvinen serveres nemlig etterat kvinnene har trukket seg tilbake, og bordduken er fjernet.

Seremoni
Karaffelen plasseres foran verten. Han forsyner seg først og sender karaffelen til herren på sin venstre side venstre og lar den gå med klokken rundt bordet. Hver herre forsyner seg selv før han sender den videre. Skulle imidlertid damene ikke ha trukket seg tilbake ved måltidets slutt har det blitt praksis at verten eller enhver mannlig gjest kan fylle glasset til den damen som sitter på hans venstre side før han fyller sitt eget glass. Han sender så karaffelen videre den foreskrevne vei. Der finnes kun ett unntak for denne regel. Verten kan, om han det måtte ønske, fylle glasset til den person som sitter på hans høyre side slik at vedkommende skal slippe å vente på at karaffelen skal vandre den lange vei rundt bordet. Det å la portvinen gå andre veien rundt bordet er så primitivt at den vert som lar slikt skje neppe får mange gjester ved sitt neste selskap.

Ikke stopp
Når verten har startet omsendingen av portvinen rundt bordet er det svært udannet å sette ned karaffelen og la den stoppe opp. Men det er ennå mer udannet å be om å få portvinen sendt. For å henlede oppmerksomheten på en oppstoppet portvinskaraffel brukes de mest finurlige omskrivninger. I England er det ofte vanlig å referere til dr. Wright og biskopen av Norwich som midt på 1800-tallet var kjente pratmakere som stoppet den videre progresjon i portvinsskjenkingen. Det som derfor er blitt en vanlig frase for å påskynde omsendelsen er: «Do you know Dr. Wrigth of Norwich?» eller «The Bishop of Norwich». Dette utsagnet, sammen med et lidende blikk fra den oversette tørste gjest vil garantert få fart på sakene uten at noen har blitt fornærmet.

Etter problemer med enkelte karaffelstoppere ble en helt ny type karaffel oppfunnet for rundt 150 år siden. Den fikk rund bunn og en skikkelig solid hals å holde i. Den runde bunnen bevirker at det er umulig å sette karaffelen fra seg, og den solide halsen gjør den god å gripe rundt og helle fra. Denne karaffelen serveres verten stående på en tre- eller sølvsokkel. Verten vil ikke sende sokkelen med karaffelen rundt bordet, men ha den stående foran seg til karaffelen kommer tilbake.

Det meste skulle herved være klargjort for et selskap hvor portvin inngår som en viktig del av helheten i en middagsservering. Stort sett skulle dette være enkle regler og serveringen vil bli vellykket når enhver kjenner sin plass og sin plikt. Til Vitis Bergensis vil vi ikke invitere «Dr. Wright of Norwich»!

Bergens eldste vinklubb