Av Odd Rydland

OBS! Er dette en smaking?

• Italia – bakgrunn
• Italia – appelasjonssystem
• Noen druer
• Smakingen
• Nordlige hvite
• Sørlige hvite
• Sør-Italia, røde
• Mellom-Italia, røde
• Nord-Italia, røde
• Hvitvin, søt 

Italia – bakgrunn

Italia er et stort og særegent vinland med en vinhistorie som går tilbake til hellenere/antikken. Grekerne kalte halvøya for Oenotria – vinland. Men da hadde allerede etruskerne dyrket vin i tusen år.

Mange særegne italienske druer er antikke druer med kontinuitet flere tusen år tilbake. Og landet kjennetegnes av en komplisert geografi, med mange regioner, svært varierende klima (fra Tyrol til Sicilia!), og usedvanlig mange druer. Mange er helt lokale spesialiteter, typisk for italienske druesorter er at de i langt mindre grad enn franske har vist seg å ”reise” – og mange av disse druene treffer vi derfor fortsatt kun på i Italia. Ulike druesorter er ofte meget geografisk begrenset, det er også mye lokal forvirring om druenavn og hva som er plantet hvor, klonutvalg osv. Det er dårlig med statistikk, og ingen “vet”…..

Italiensk vinproduksjon har vært mye konsentrert om kooperativer og lite fokusert på vinmark og produsent. Dette har vært hemmende for kvalitetsutviklingen.

En del andre fakta om Italia – hentet fra Burton Andersons ”Wine Atlas of Italy” – en sterkt anbefalt bok for de som ønsker å vandre utenforallfarvei i italiensk vin:

• 1.2 mill registrerte vingårder på totalt 1 mill ha
• 0.83 ha pr vingård, mot 4.4 i Frankrike
• 60 mill hl – kun 10-12% klassifisert som DOC/DOCG
• Mye destilleres – og mye er blandete bulkviner for eksport
• Mer enn 700.000 vinbønder med < 0.5 ha vinmark
• Mye kollektiver (2/3 av produksjonen)
• Ellers: små produsenter, relativt få lager eller tapper vinen selv
• 340.000 kjellere som produserer vin, hvorav 50.000 flasketapper selv
• Majoriteten av innenlandsk vinsalg er av viner som ikke er flasketappet. Dette har vært hemmende for utvikling av en kvalitetstankegang.

Italia – appelasjonssystem

Italia har et appelasjonssystem med geografisk sone som det bærende element og med følgende kvalitetsnivåer:

• D.O.C.G.: Denominazione di Origine Controllata e Garantita
• D.O.C.: Denominazione di Origine Controllata
• I.G.T.: Indicazione Geografica Tipica
• VINO DA TAVOLA: (bordvin): Resten.

Basisen for klassifisering er krav til druetyper og utbytte. Overproduksjon vil medføre degradering. Høy kvalitet over tid gir oppgradering. DOCG/DOC viner kan i tillegg evt angi enkeltvinmark, IGT bare druetype.

Lite fleksible regler, og appelasjonsregler som tidvis ikke fremmer kvalitetstankegang,  har ført til at mange bra viner er utenfor appelasjonssystemet og klassifiseres som VdT – sammen med de aller verste! Mye tyder imidlertid på en viss oppmykning etter hvert – og at det er ganske stor aktivitet med sikte på opprettelse og tilpasninger av appelasjoner.

Noen druer

Aglianico  (visstnok en forvanskning av ellenico) – fra 600-tallet. Inngår i viner som Vulture og Taurasi, og var en ingrediens i Romerrikets legendariske Falernum. Når sin kvalitetstopp i Taurasi (Campania). Konsentrert og kompakt med mye garvesyre som ung. Lagringsvin, ofte med ett vistt tjæreanslag i smaken. Lager lettere viner i Vulture (Basilicata). Modner sent, plukking i november ikke uvanlig i Vulture. Campanias noble drue.

Greco – hvitvinsdrue, muligens fjernt beslektet med Verdicchio, Trebbiano el. Nedstammer fra greske druesorter. Rik, urtelignende karakter. Muligens en ingrediens i Romerrikets Falernum. Sør-Italias hvite kvalitetsdrue.

Primitivo. Relativt ”ny” drue, først omtalt på 1860-tallet. Mørk, konsentrert og alkoholsterk. Kan som DOC Primitivo de Manduria produseres opp til 16% naturlig, eller 18% ”forsterket”. Stamfaren til (identisk med?) Californias populære Zinfandel.

Smakingen

De tradisjonelle kvalitetsområdene ligger i nord, med særlig vekt på Toscana og Piedmonte (Nebbiolo). Med dette som bakgrunn hadde 16 klubbmedlemmer samlet seg før jul for å smake italiensk vin, uten særlig annen fellesnevner enn at dette skulle være viner som fallt utenfor klubbens tradisjonelle Italiasmakinger som har konsentrert seg om Toscana/Chianti og Nebbiolo-baserte viner fra Piedmonte.  Vekten var på rødvin.

Smakingen fulgte fulgte for de røde i grove trekk Italias regioner fra syd mot nord, med 4 tørre hvite viner først.

 Nordlige hvite: 

Soave Classico Superiore 99, Pieropan. Veneto
Soave; rett øst for Verona, ble DOC i 1968. Beste området = Classico. Classico dekker ås-området rundt den gamle slottsruinen, lett synlig fra motorveien mellom Venezia og Verona. Druer: Garganega + Trebbiano-varianter.

Leonildo Pieropan tappet første enkeltvinmarks-Soave in 1971, og er appelasjonens ledende produsent ved siden av Anselmi. Slåss mot for høye utbytter. Lavt utbytte, lite filtrering

Denne vinene hadde en lett søtlig, småfet stil. Fruktdrevet vin, lett krydret, solbærblad, nesler. Litt eik, middels syrer, god lengde. Litt Pinot Blanc-aktig, noe varme i frukten, litt nøytral og ikke veldig frisk.

Pinot Grigio Puiten 98, Colterenzio, Alto Adige
Alto Adige befinner seg i Sør-Tyrol. Eldste vinsone i det tysktalende Europa. Fra 250 – 1000 (!) moh. Ble DOC i 1975. Lager mest rødvin på druer som Vernatsch/Schiava, Lambrusco, hvite på Pinot Gris og Chardonnay, + tyske druer (Pinot Gris = Ruhlander)

Colterenzio er et kooperativ, 360 dyrkere med 450 ha i Uberetsch . Lager viner fra flere DOCer, inkl enkeltvinmarksviner.

Syrligere og bitrere enn foregående, men samme litt fete stilen. Dog noe mindre fet, og tørrere. Noe eiket og sødmefyllt, men likevel noe kjøligere i frukten. Vanskelig å identifisere noe druepreg.

Begge de to første er moderne, korrekt lagete viner uten stor og utpreget personlighet.

Sørlige hvite:

Mer bakgrunnsstoff for disse regionene kan finnes senere i artikkelen ifm rødvinene.

Verdicchio dei Castelli di Jesi Tralivio 99, Sartarelli. Marches
Verdicchio er en lokal drue for denne delene av mellom-Italia, med høy syre, ganske nøytral, ofte i spumante. Vinen kan være iblandet Malvasia og Trebbiano opp til 15%. Området ligger ved Ancona. DOC 68. Beste vinmarker 200-500 moh.

Frisk duft av nesler. Men flat, uspenstig smak, søtlig. Ikke særlig behagelig, for ufrisk etetr min mening. Bra syrer og OK lengde

Greco de Tufo 99. Campania
Den beste av de hvite. Relativt nøytral nese, men frisk, syrlig, urteaktig smak. Lite sødme og fin tørrhet, fin lengde. Litt mineralsk preg, fin nerve i vinen. Produsenten er visstnok en spinoff av Mastroberardino, delvis utskillt fra denne pga arv (?)

Som helhet vil jeg vel si at denne type hvitviner ikke er min stil, jeg synes i en viss grad de mangler nerve og ryggrad. For meg blir de også for dyre i forhold til hva de står for. I prisklasse 130-150 kr foretrekker jeg en god basis Alsace-Riesling, en god Chablis (på kommunenivå) eller en Sancerre fra en av de bedre produsentene. Men dette er selvsagt en subjektiv preferanse, og alle bør unne seg å prøve viner av denne typen. Disse vinene bør være et godt alternativ til mange av de tyngre, fetere hvitviner som er i vinden for eksempel fra store deler av den nye verden.

Sør-Italia, røde:

Sør-Italia er generelt preget av mye produksjon av konsentrert must for innblanding i viner produsert andre steder, chaptalisering (tilsetting av suker før/under gjæring) er IKKE tillatt i Italia og medfører at man i stedet kan bruke et visst innslag av søt og alkoholsterk must fra sør for innblanding i mange viner. Generelt er området preget av overproduksjon og høyt utbytte, og mye lokalt konsum av viner uten merkeangivelse. Ingen kvalitetsetterspørsel lokalt. Alt dette er faktorer som har hemmet utvikling av en kvalitetstenking blant lokale produsenter.

Området deles inn i regionene:

Campania. Kysten sør fra Napoli. Vulkansk jord/bergarter.

 Mastroberardino står visstnok for ca 50% av all DOCG-produksjon i regionen! Historisk sett (fram til 1800-tallet) det mest velansette vinområde i Italia. Mange DOC.

 Kvalitetsdruer: Aglianico, Greco de Tufo, Fiano, Piedorosso/Palombina

Puglia. ”Hælen”. Burton Anderson sier at området  produserer volumer hinsides all fornuft. ?
Primitivo hører hjemme her, og er i liten grad brukt andre steder.

Basilicato.Området mellom Puglia og Campania. Aglianico plantet av grekerne på 600-tallet.

Aglianico de Vulture DOC fra 1971 – eneste DOC (2% av produksjonen). Gjennomsnittlig vinmarksstørrrelse 1 ha! Vulkanskråninger – gjennomsnittlig høyde 600 meter. Meget bratt, maskinell bearbeiding umulig. Nyplantinger på dårligere (flatere) mark. 20.000 vinstokker pr ha – mot 1.000 i for eksempel California. Lavt utbytte – 30 hl/ha.

Calabria (ingen viner med). ”Tåen”. Lokal drue: Gaglioppo. Ikke representert i smakingen

Sicilia/Pantelleria.Ikke representert i smakingen.

Copertino Eloquenza 97. Apulia
Druer: Negroamaro, Malvisia Nera, Montepulciano, Sangiovese etc. 

Feil på flasken iflg noen som nylig hadde smakt den. Middels rød, ørlite (og omdiskutert) touch av kork. Røde bær. Frisk syrlig smak, nesten litt jordbæraktig, litt røk. Fin lengde og delikat stil, men et ørlite snev av muggen kjeller kan tyde på at her er det noe galt. Manglende frukt blir etter hvert tydelig, og konklusjonen blir at her har noe galt skjedd med flasken. Synd.

Primitivo Salento 99. Apulia
Dyp rød og tett farge. Mørk duft, en anelse kokt preg på frukten. Massiv stil med anslag av rabarbra, plommer og svisker. Ligner mer på amerikansk Zinfandel enn andre Primitivo viner jeg har smakt. Sursøt, kompakt stil. Svær vin, mangler eleganse. For de som liker kraftpakker.

Aglianico del Vulture 97, d’Angelo. Basilicato
Dyp rød, klar vin med duft og smak av syrlige, lett bitre kirsebær. Lett tjæreaktig, nesten litt Barolo-preget anslag i smaken. Svært syrefrisk ettersmak, godt integrert vin. Vellaget. Utmerket vin.

Canneto 95, d’Angelo
Barrique-lagret Aglianico. Noe mer utviklet på farge enn foregående, men fortsatt dyp rød. Lett søtlig duft, muligens av fatene. Varm frukt på nesen, litt tobakk, nesten sør-toscansk, men ganske opulent frukt. Lang syrlig, lett bitter, ettersmak. Tørr, snerper bra. Litt kokos (av fatene?), flott lengde, gode tanniner. Spesiell vin.

Lacryma Christi del Vesuvio 99, Mastroberardino. Campania
Vesuvio ble DOC i 1983. Druer: Piedrosso (opp til 50%), Sciascinoso, Aglianico

Purpurrød farge, middels tett. Elegant stil, svakt fatpreg, brukbare tanniner. Tåler mer lagring. Igjen noe tjærete i ettersmaken, fast fin vin med med en viss eleganse. Flott matvin. Tørr, men deilig fruktsødme. Sursøt, frisk stil, god lengde. Denne likte jeg godt!

Falerno del Massica 97, Villa Matilde. Campania
Falerno ble DOC i 19 89), og befinner seg helt nord i Campania. Rødviner basert på: Aglianico (60-80%), Piedorosso, Primitivo/Barbera.

Noe Bordeaux-preget nese, godt eiket. Helt tørr på duft. Meget syrlig med fattouch på smak, fatet står godt til syren. Noe tobakk og lær. Syrlig ettersmak, frisk og interessant. Ikke så elegant som foregående, men en meget bra vin.

Taurasi 96, Feudo di san Grigorio. Campania
Taurasi ble DOC i 70. Sent moden Aglianico. Andre innblandingsdruer (bla Barbera tillatt), men Mastroberardino (som også denne produsenten har sitt urspring i) benytter ca 100% Aglianico.

Igjen en lett Bordeaux-preget nese med innslag av fat. Litt søtlig, varmt fatpreg, noe sederaktig. Deilig og kompleks nese. Meget syrlig, kanskje litt mager og fattig på frukt i munnen – men det kan være den høye syren som dominerer her og ”overmanner” frukten litt. Deilig, elegant, ren frukt. Lang. En utmerket vin.

Taurasi 71. Mastroberardino. Campania
Lett brun, men fortsatt tett i fargen. Bringebær, treverk og sopp på nesen. Forbausende bra med frukt i munnen, bra syrer, lett brent ettersmak. Men lett, kort ettersmak. Noe dropsaktig. Ikke veldig komplekst. Mer morsomt enn veldig godt. Viser likevel hvor godt disse vinene kan holde.

Mellom-Italia, røde:

Burton Anderson deler dette området inn i to hovedregioner

Adriatiske Appenniner – den østlige delen, mot Adriaterhavet

Består (fra nord mot sør) av Emilia-Romagna, Marche, Abruzzo, Molise. En dominerende rødvinsdrue i mellom-Italia er Montepulciano (må ikke blandes sammen med den toscanske landsbyen av samme navn! – Vino Nobile de Montepulciano er en Sangiovesebasert rødvin).

Druen Montepulciano har en viss likhet med Sangiovese (som er den andre dominerende rødvinsdruen i mellom-Italia), men lager mer fruktige, umiddelbare viner med mindre lagringspotensiale. Vanligvis lagring opp mot 5 år.

Det sentral-Tyrrheniske området – den vestlige delen, mot Middelhavet.

Består av Umbria, Toscana, Lazio. Sangiovese dominerer i denne regionens kvalitetsappelasjoner, i tillegg har mange franske druer (kanskje særlig Merlot og Cabernet Sauvignon blant de røde) sneket seg inn i områdets mange VdT.

Caroso Montepulciano d’Abruzzo Riserva 94, Citral. Marche
Drue: Montepulciano, men tillatt med innblanding av Sangiovese opp til 15%.

Oksydert, tradisjonell stil. Velbalansert, behagelig munnfølelse. Delikat, ganske raffinert stil (klart mer raffinert enn de søritalienske), kjølig frukt. Lett sursøt, oksydativ stil, ganske elegant og litt lett til Montepulciano å være, men det kler vinen godt. Deilig og interessant vin i en årgang som ikke er kjent for å være veldig god. Ikke veldig utviklet, det er muligens mer å lagre på her.

Rubesco 97, Lungarotti. Umbria
DOC Torgiano, fra 68, Umbrias fremste. Ved Perugia. Appelasjonene er Sangiovesedominert, med Sangiovese 50-70%, Canajolo 15-30%, Trebbiano. Lungarotti er en kvalitetsprodusent som produserer et  stort spekter av viner fra ca 250 ha.    

Igjen ganske kjølig frukt, mindre syrlig enn foregående. Snill til å være Sangiovesedominert.  Mangler litt struktur etter min mening. Noe eikebitterhet i finish, litt tynn i ettersmaken. Denne vinen var vel en liten skuffelse.

Rosso di Montepulciano 99, Poliziano. Toscana
Ligger ved grensen mot Umbria, sør for Siena. DOC 1989. Deklassifisert Vino Nobile (jfr tilsvarende system i Montalcino) med vekt på frukt for å drikkes relativt ung. 60-80% Sangiovese, Canaiolo, opp til 10% hvite druer.

Flott, opulent frukt med tobakkstouch og noe varme i  rukten. Ganske ren stil med god fasthet i munnene, velintegrert vin med en viss eleganse. Ung og ren Sangiovese, middels konsentrert. Absolutt bra.

Barco Reale di Carmignano 98. Toscana
Toscana.–Carmignano, DOC fra 75. Ligger i åsene ett par mil vest for Firenze. Tenuta de Capezzana, under Ugo Contini Bonacossi, er ledende produsent. Sangiovese, med innslag av Cabernet Sauvignon.

Svært varm i stilen. Likevel ganske tørr munnfølelse, snerpende i smaken, stor vin med innslag av eiketanniner. Bra syrer, rensker godt opp i munnen. Lett Cabernetsødme (?), ellers mye preg av røde bær. Absolutt et interessant bekjentskap, matvin. Lagringspotensiale.

Nord-Italia, røde:

Området deles inn i Nordvest (med Piedmonte som er naturlig tyngdepunkt) og Nordøst (med Veneto som tyngdepunkt). Begge områdene spenner imidlertid fra kystområder, over Po-sletta og opp til fjellområder i Alpene og Dolomittene. I tillegg er druespekteret enormt. Det er derfor meningsløst å snakke om noen typisk stil for disse regionene. Spennvidden er mye større her enn feks i Sør-Italia.

Dolcetto d’Alba 99, Vajra. Piedmonte
Dolcetto er en drue med lav garvesyre og middels syre. Dolcetto-viner er fruktdrevne viner som drikkes unge. Det er 7 DOCer basert på Dolcetto i Piedmonte. Dolcetto modner 3-4 uker tidligere enn Nebbiolo.

Deilig fruktdrevet nese av søte, røde bær. Middels syre, lite tanniner, innsmigrende. Syrlig, lett Beaujoulais-aktig, deilig, myk munnfølelse, innsmigrende og lite krevende vin. Enkel, sjarmerende og behagelig.

Barbera d’Asti Collina della Vedova 97, Boffa. Piedmonte
Barbera d’Asti ble DOC 70. En av svært mange Asti-appellasjoner (bla Moscato). Barbera er Italias mest utbredte røde drue. I motsetning til mange andre italienske druer har den latt seg eksportere til andre land, og står bla for 12% av rødvinsproduksjonen i California!

Dette er en gammel drue, kjennetegnet av ekstremt høye syrer. 13 DOC-appelasjoner basert på Barbera i Piedmonte. Barbera lager krevende viner, og er ikke for noviser innenfor vinens verden. Flott, syrlig, lett røkaktig Barberanese. Mørke, røde bær, stram stil, men litt lav i syre (til Barbera å være!). Bra konsentrasjon, litt tjære og sopp i denne. Veldig god lengde. Flott, ung Barbera. Meget bra.

Valtellina Sforzato 97, Sandro Fay. Lombardia
Appelasjonen lager Italias nordligste Nebbiolo. Varme, sørvendte dalsider, høyder mot 800 meter. Bratt. DOC Valtellina Superiore (fra 1968 68) består av kun Nebbiolo (kalt Chiavennasca lokalt). Det er også en rekke andre Nebbiolo-baserte DOC i regionen (Sassella, Grumello, Valgella, Inferno osv) .

For ordinær Valtellina og Valtellina Sforzato er innblandingsdruer (feks Pinot Nero, Merlot, Pignola, Rossola, opp til 30%) tillatt. Sforzato: laget på tørkede druer.

Bringebær og kirsebær, litt kandisert karakter, med innslag av røk. Kompleks, innsmigrende vin (noen brukte begrepet snopevin), dog noe svakere enn 95-årgangen av samme iflg noen (jeg har ikke smakt denne vinen før). Meget god munnfølelse, fast i strukturen. Bra lengde. Meget spesiell vin. Jeg likte denne.

Hvitvin, søt:

Passito Panego Bianca 95, Viviani              
Litt aceton som i mange italienske passitoviner. Gylden farge, snev av aprikos. Velstrukturert smake med avbalansert sødme, rik med snev av tropiske frukter. Likevel relativt kjølig stil, tørket mango og multer. Definitivt (og merkelig nok) multer. Lav syre.