Av Ole Martin Skilleås

Dette er et emne som kommer opp med jevne mellomrom, og som vanskelig lar seg fange inn i enkle anbefalinger. Under følger det jeg har litt erfaring med – men hovedregelen er at det ikke er noen regler, og at antallet faktorer overstiger det man enkelt kan kalkulere med. Derav følger det at dette ikke er matematikk, men kunst – eller kanskje flaks. I alle fall er det et evig samtaleemne blant oss nerder: “har vin x lukket seg?”, ”er den moden nå? Jeg smakte den i vår, og da var den lukket med syv segl.”, eller: “nå har vin x ett ben i graven. Drikk opp, den blir ikke et vakkert lik”. Man lærer hele tiden, og det er ikke bare vintyper og druer som virker inn på lagringsevnen, men årganger, produsenter, nye teknikker, nye stoppere i flaskene, nye lagringsforhold, og så videre. Opp ad stolper, og ned ad vegger. Og så tilbake igjen. Det følgende er derfor svært så veiledende, og jeg tar ikke noe ansvar for følgene ved å ta disse rådene alvorlig. Overraskelser, så vel positive som negative, må påregnes.

Det viktigste er at vinen ikke er utsatt for lys. Deretter at viner med kork må ligge slik at korken holdes fuktig og dermed smidig – slik at ikke luft slipper inn. Temperaturen bør helst være 11-12 grader, men sesongvariasjoner mellom 7 og 18 grader går også bra. Det verste stedet i huset å oppbevare vin er på kjøkkenet. Der svinger temperaturen mest. De som lager kjøkkenmoduler med vinlager burde tvinges til å betale erstatning for ødelagte viner til de som har kjøpt elendigheten. Alternativt kunne de jo skytes, men det får vel være måte på furor oenologico.

Det viktigste for lagringen er som for drikkingen: vinens kvalitet. Uansett drue: enkle viner lagrer ikke bra – da hjelper det ikke hva druen heter. Det er også store variasjoner fra årgang til årgang. Noen årganger blir kanskje ikke vin i min levetid – 1996 fra Burgund er et eksempel (hvis de ikke er oxiderte, for da er de ikke vin lenger uansett). Under følger noen “regler” basert på egne erfaringer.

Generelle bemerkninger om tidsangivelsene

De skal illustrere et “drikkevindu”, der “åpningen” viser til det punktet da vinene begynner å vise et bredere spekter av aromaer, og “lukningen” viser til det punktet da aldringen gjør vinen dårligere. Dette, som så mye annet, avhenger av preferanser. Noen liker vinene friske og fyrrige, andre med et preg av edel forråtnelse. Som så mye annet med smaken kan slike preferanser endre seg.

Årgangenes karakter betyr også mye for lagringsevne og lagringsbehov. Anslagene under er forsøkt basert på et slags “standardår”. Tradisjonelt gode år krever lengre lagring, og vinene tåler lengre lagring før de begynner å tippe over kanten.

 

Chablis

Landsbyviner: 5-10 år.

Premier Cru: 8-20 år.

Grand Cru: 10-20 år.

– her er f.eks vinene til Dom. Michel, som bruker bare ståltank, svært sene med å åpne seg. Premier Cru Montée de Tonnerre bør ha 15 år for å begynne å åpne seg sier produsenten. Grand cruene fra samme adresse er litt tidligere ute, merkelig nok.

 

Hvit burgund

Landsbyviner: 5-8 år

Premier Cru: 6-12 år

Grand Cru: 10-20 år

 

Rød burgund

God rød burgund på Premier Cru nivå er godt drikkendes når de kommer, derpå lukker de seg (i svært mange årganger), og er ikke tilsnakkendes på 10 år, hvilket vil si at de er “lukket”: de lukter og smaker som vann, bortsett fra at de tørrer noe enormt. Unntak, som 2000-årgangen, finnes også. De ble godt drikkendes etter 5-7 år, noe det samme for Grand Cru. Lite å vente på. Vinduet er også mindre enn for bordeaux-viner, for eksempel, hvilket betyr at du ikke kan la dem ligge i mange tiår etter åpning.

Landsbyviner: 6-12 år

Premier Cru: 10-18 år

Grand Cru: 12-20 år

Tysk riesling med restsødme/søt riesling

Når det gjelder viner med restsødme lener jeg meg her på en ekspert, Terry Theise.

Det som er verdt å merke seg er at med lagring blir slike halvsøte viner tørre, eller rettere sagt: de smaker somt tørre viner. Noe annet som er verd å merke seg er at det ikke skal mer til enn en matrett som er i det minste litt sterkt krydret eller syrlig, så vil disse vinene framstå som knastørre også når de er ganske ferske. Så det følgende passer for halvtørr og søt tysk riesling:

Kabinett: 5-15 år.

Spätlese: 7-25 år.

Auslese: 12-35 år.

Beerenauslese, her er vi over på absolutt søte viner: 25-50 år.

Trockenbeerenauslese: 35-100 år, kanskje mer.

Eiswein vet jeg ikke noe om lagringen på, og det gjør vel egentlig ingen. Denne typen vin er ikke gammel nok til at man har erfaringer med lagringen av disse vinene. Jeg vet bare at mange smaker svært godt rett fra tønna.

Tørr riesling

Når det gjelder tørr riesling gjelder, tror jeg, min vanlige tommelfingerregel: vent i alle fall 5 år etter årgangen. Her som ellers vil de beste eksemplarene trenge lenger tid både på å bli modne, og på å tippe over kanten.

Problemet med tysk tørr riesling, er at i moderne tid er de også et ganske ubeskrevet blad. Utover på 80- og 90-tallene kom det mye knoklete trocken. Knockeltrocken, som jeg liker å si. Men det siste tiåret har mye skjedd – ikke minst noen meget gode årganger, og øket forståelse og dyktighet blant vinmakerne.

Min lille erfaring er at riesling fra Østerrike, av den tørre typen, ikke liker så lang lagring. Men også for de liker jeg å vente de magiske fem årene fra årgangen.

Vanlige cuvéer: 5-10 år

Toppcuvéer: 8-15 år

 

Bordeaux

 

Vanskelig å generalisere. Her gjelder det samme som ellers: god kvalitet fordrer lengre lagring, enklere typer er ofte gode rett fra produsenten. Det er også ulike produksjonsmåter som spiller inn i dag. Før var disse vinene – de beste, vel å merke, laget for å drikkes av neste generasjon. 1928-årgangen er legendarisk. De var sure, skrinne, og vanvittig tanniske i godt over 50 år. De begynte å røre på seg på begynnelsen av 80-tallet, og blomstret fra ca. 1990 og framover. De regnes nå av kjennere for å være de kanskje beste fra 1900-tallet.

Det beste med bordeaux er at det ikke er et drikkevindu. Det er mer som et panorama. Når vinene først har blitt drikkendes, er de det i lang tid. Men det lages modernistiske viner her i dag, som skal tekkes ganen til Parker. Det som var sant for 30 år siden er feil i dag. Bildet er komplisert, men jeg våger å skrive dette:

 

Enklere utgaver: 5-10 år.

 

Kvalitetsviner:

 

Modernistiske: 5-10 år.

Tradisjonalister: 10-20/40 (kanskje mer).

 

Tørr hvit bordeaux

 

Også avhengig av kvalitetsnivået.

 

Enklere kvaliteter: 5-10 år.

 

 

Toppviner, som Domaine de Chevalier: 15-30 år

 

Søt hvit bordeaux – Barsac og Sauternes

Smaker godt hele tiden, blir interessant etter 20 år, og holder vel omtrent evig – såfremt det er svovlet godt.

 

Italiensk rødvin

Mine erfaringer med lang lagring av Italiensk vin er ikke omfattende. Jeg deler dette i to, viner av Sangiovese – Chianti og Brunello – og viner av Nebbiolo fra Piemonte. De siste først.

Piemonte

Jeg har smakt en Barbaresco fra 1967 for noen få år siden. Den var helt strålende. Men mange har opplevd Barbaresco som har klappet sammen nesten over natten. Drikkevinduet blir som en glugge, eller et skyteskår, men dette kan skyldes produsenten (Produttori del Barbaresco). Som ellers gjelder altså mitt store forbehold: det er så store variasjoner at det er vanskelig å generalisere – men det må man jo, så:

Barbaresco: 7-12 år etter årgang, mye mer for de beste årgangene fra de beste produsentene.

Barolo: 8-20 år etter årgang, mer for gode årganger fra gode produsenter.

Faren for begge, men aller mest for Barbaresco etter mine erfaringer, er at de mister frukten. Da blir det dyr buljong, da!

Med lagring forsvinner også det lokale preget mer og mer, og vinene dufter av tobakk og edelt treverk. Det siste er nesten en fellesnevner for eldre viner fra Italia. Det gjelder ikke minst:

Brunello di Montalcino.

Her har jeg erfaringer med en vinsamling fra Mobile, Alabama. Eieren måtte slutte å drikke (stakkars mann), og han ga hele samlingen til min svigerinne og mannen i Atlanta, Georgia. Der var jeg heldig nok til å smake mange av disse vinene sist påske.

De var ikke akkurat oppbevart ideelt. De hadde ligget i kjøkkenet. Men amerikanerne har jo air-conditioning. Vinene var fra slutten av 80-tallet, for det meste, altså nær på 20 år gamle. Mange av de andre vinene i samlingen var avgått ved døden. Men alle vinene på Sangiovese var i strålende form!!! Det gjaldt særlig Brunello di Montalcino (Brunello er bare en under-art av Sangiovese) og Chianti Ruffina. Nesten 20 år gamle, småkokt over flere år i et kjøkken nær Mexico-gulfen, og friske og fine. Duftende av kirsebær, lær, og det obligatoriske edle treverket. Deilig, deilig.

Brunello di Montalcino: 15-40 år.

Chianti Ruffina Riserva

Jeg har også smakt Chianti Ruffina Riserva Bucerchiale fra Selvapiana i flere årganger langt tilbake. Erfaringen var at når de rundet 10 år (dette varierer sikkert litt med årgangen) så åpnet de seg. Og så varte de så lenge du klarte å ligge unna å drikke dem. Så jeg våger følgende:

Chianti Ruffina Riserva: 10-30 år.

Så lenge lagringen er forsvarlig. Men det gjelder for alle disse anslagene.