Noen drar til Mekka, andre til Jerusalem. Men portvinselskerens pilgrimsferd, den går til Porto i Portugal!
Det er en deilig skjebne å ha to-tre dager fri i Porto. Så heldig var undertegnede forleden. Her følger en kort reiseskildring og noen tips for den som aldri har hatt anledning til å besøke denne vidunderlige byen, men som kanskje tenker å få det.
Vinen fra Porto
«Vinho do Porto» – vin fra Porto – er det portugisiske navnet på portvin. Vinen blir til øst for Porto, inne i Douro-dalen, et stekende sommervarmt og bitende vinterkaldt område gitt liv og navn av elven Douro, som fødes i spanske fjell og renner omtrent rett vest gjennom Portugal til Atlanterhavskysten. På nordsiden av Douros munning ligger Porto med sine tre hundre tusen innbyggere. På den svalere sørsiden ligger Vila Nova de Gaia, som gjerne omtales som en av Portos bydeler, men som egentlig, formelt sett, er en selvstendig liten by. Og for en innholdsrik liten by! Det er nemlig i Vila Nova de Gaia man finner nesten samtlige av Portugals portvinsprodusenter, med unntak av noen ganske få som nylig har etablert seg lenger oppe i dalen. Langs en liten kilometers strandlinje og i brosteinsgatene ovenfor ser man de store navnene på rekke og rad: Graham, Fonseca, Taylor, Dow, Warre, Croft, Sandeman… Og de fleste ønsker en tørst turist velkommen med velinformerte og smilende guider og ett glass eller to «on the house».
Som turist
En turist i Porto og Vila Nova de Gaia kan uten problem finne seg ferdigsydde pakketurer i svette busser – om man vil. Selv spaserte jeg fra mitt hotellrom i Porto og over brua til Vila Nova de Gaia med Roger Voss’ «Guide to Port and Sherry» i baklomma. Denne fine lille boka har bl.a. et lite kart over Vila Nova de Gaia og mye grei informasjon om de ulike produsenter. Situert nærmest brua, og med absolutt flest turister, finner man Sandeman og det i Norge mindre kjente Cálem & Filho. Et besøk hos disse gjør man raskt unna: Sandeman starter en guidet vandring i sine lokaler hvert tiende minutt! Den store vinopplevelsen bør man imidlertid ikke vente seg her. Etter en kjapp springmarsj rundt veldunstende eikefat blir man avspist med en iskald hvit portvin og en slapp ruby. Hos Sandeman fikk jeg den hvite «Apitiv», som de selger store mengder av i Frankrike. Den har faktisk en slags ren portvinskarakter, og er den kald nok, kjenner man knapt at den er for søt og ubehagelig alkoholisk. Verre var det imidlertid å bli presentert Sandemans «Founder’s Reserve» mindre enn fem minutter etter at man fikk et glimt av deres eget vintage-lager, med nevneverdige mengder fra 1904-årgangen og fram til i dag, bl.a. 1927. Jeg skulle tro at portviner à la «Founder’s Reserve», en 5-årig ruby som man finner i tax-free-hyller og mange andre steder, er et forferdelig problem for portvinsindustrien. Så lenge det er slike saker som selger, er det ikke rart at mange mennesker reagerer negativt på portvin! Founder’s Reserve er en flat og dårlig vin som stinker sprit. Den er faktisk litt god med det samme man tar den i munnen, en behagelig, ren, fruktig start, men avslutningen er emmen og alkoholisk. Den som har sansen for konspirasjonshypoteser, vil tro det er planlagt: Avslutningen er så ekkel at man rett og slett må ta en slurk til for å fjerne den. Og så videre.
Quint do Noval
Heldigvis har Quinta do Noval – som blant annet står for den myteomspunnede og fryktelig dyre Nacional – åpnet en deilig liten bar rett ved siden av Sandemans turistlokaler. Nacional bærer sitt navn fordi den er lagd av en nasjonalskatt: Det eneste, bitte lille, område i Douro som aldri har opplevd Phylloxera og som derfor har intakt opprinnelig vinbeplantning. Ellers i Douro har man måttet pode på amerikanske Phylloxera-resistente røtter. Nacional får man ikke i glass i Noval-baren, det skulle da også bare mangle. Men de sjenker villig vekk glass fra hele tawny-rekken sin, inkludert Colheitaene. Jeg koste meg med den rimelige 10-årige tawnyen, en kraftfull, lang, mørk og nokså søt tawny som faktisk også innehar mange gode ruby-karakteristikker, og deretter den myke, harmoniske og ytterst elegante 20-årige tawnyen, som har en fryktelig fin bouquet og dessuten en spesielt fin og lang avslutning. Veldig, veldig lett å drikke. Som dessert valgte jeg 1982-Colheitaen, og den må være ett av de bedre kjøp man kan gjøre. Jeg betalte litt over 100 kroner for en flaske. Denne er mer lukket og subtil, utilnærmelig i bouqueten, men den kommer som en kule i munnen, med en regnbue av frukt, rosiner og svisker, og en helt oppsiktsvekkende friskhet i avslutningen.
Solar do Vinho do Porto – En vakker portvinsbar
Et annet «must» er Solar do Vinho do Porto, som ligger inne i selve Porto, i en vidunderlig hage («Krystallpalassets Hage») der villhøns, ender og kalkuner spankulerer fritt omkring. Solar er nok sikkert Europas – kanskje universets – fineste portvinsbar. Den åpner kl. 10 om morgenen, og serverer vann fra springen og dessuten 200 portviner, de aller fleste i glass. Også her er tawnyene best representert, naturlig nok, siden en vintage må dekanteres og dessuten holder seg mye dårligere etter åpning. For mitt vedkommende var høydepunktet også her en Colheita, nemlig Kopke sin fra 1975. Kopke er ett av de få merker som er representert på Vinmonopolet, og da med en ung ruby som kanskje egner seg best til mat (Kommer tilbake til dét ved en senere anledning!). Colheita 1975 er noe ganske annet, med sin fine oransje-spekkede tawny-farge og gode balanse mellom frukt og eik. En spesielt kompleks vin er den ikke, men elegant. Og også med denne opplever man store smaksbølger i munnen. Starten er søt, med frukt og nøtter; avslutningen er tørrere, med lakris og svisker.
Villa Nova de Gaia
Om Solar er et behagelig sted å være, bør likevel Porto-turisten rive seg ut av de engelske skinnmøblene og slite seg oppover trange brosteinsgater i Vila Nova de Gaia, vekk fra turiststrømmen, der de fineste husene holder til: Graham, Taylor, Fonseca og de andre kanonene. Kvaliteten på omvisningene er proporsjonal med vinkvaliteten, og en tur rundt hos Fonseca og Taylor – med personlig guide, siden turistene er få og guidene mange – fyller portvinsentusiasten med ærefrykt. «You know, we are not like Sandeman,» sa jenta som fulgte meg rundt blant Fonsecas skattkister. Og er man flink gutt/pike og følger oppmerksomt med og stiller relevante spørsmål underveis, avsluttes guidingen på disse stedene gjerne med skikkelige varer: De har gjerne en 20-årig tawny eller en single-quinta vintage på lur for de kjekkeste turistene… Inntrykk gjorde det for øvrig å se fat på fat med eikefat-lagret Graham’s fra 1966. Jeg spurte om de ville slippe den som en Colheita, men svaret var nei. Guiden var enig i at det var skrekkelig synd, men alt kom nok til å brukes til blandingstawnyer. For Colheita passet ikke inn i Graham’s policy. Har noen av noen av medlemmene i Vitis Bergensis mektige venner……..?
Mitt Porto-opphold avsluttet jeg med en deilig dag hos Taylor’s, min desiderte favoritt i portvinsverdenen. Forståsegpåere gir kanskje ikke Taylor sine gullmedaljer (men sølv eller bronse?), men for meg er den Taylorske, såkalte «fiol»-smaken det ypperste jeg kan utsette mine ganer for. Å beskrive den nærmere er vanskelig – det ser vi også av litteraturen, for hva smaker en fiol? Da jeg var der, hadde Taylor en kampanje for sin single-quinta vintage Quinta de Vargellas 1982. Noen vil kanskje huske at Vinmonopolet hadde i sitt daværende spesialutvalg den forrige Vargellas-en, fra 1978. Denne ble solgt til blodig overpris på Polet, og var dessverre en lite vellykket vin for å være en Taylor. 1982-en er alt det 1978 var ment å være: en demonstrasjon av den rendyrkede Taylor-stilen, med kompleksitet, lakris og fioler, men ikke så intens og så utrolig kompleks som de store fullblods Taylor-vintagene. 1982-en kan absolutt drikkes nå. Mitt tips er at den er oppe på topp om et par-tre år, men at det ikke er mye å hente på å vente. Og tror du vi får noe av alt dette godteriet hos A/S Vinmonopolet? Den som lever, får se. I mellomtiden anbefales en svipptur til Portugal på det varmeste.