Av Pål Holst

Nok en gang har jeg saumfart mine smaksnotater etter fjorårets toppnoteringer. Listen denne gangen er preget av en vanvittig vertikal av Ramonets prestisjevin Le Montrachet, servert i regi av vår kjære Olav.

Som nevnt var vertikalen av Le Montrachet en vanvittig vinopplevelse. Faren ved en slik samling av det ypperste er imidlertid at konteksten mangler vanlige viner. Vertikalen inneholdt 12 viner og bortsett fra 3-4 viner var det snakk om absolutt toppklasse. De jeg syntes aller best om er med i listen. Le Montrachet 79 var, for meg, fjorårets kanskje største vinopplevelse. En komplett hvitvin med kompleks duft av sitrus, mineral og allehånde. Frisk smak med en herlig syrestruktur og en uttrolig lengde, -alt i en utsøkt elegant vinmessig innpakning. Jeg har tidligere smakt Bâtard Montrachet 92 fra Ramonet som er en kjempevin. Le Montrachet 1992 var ennå et lite hakk bedre. Dette feite som preger flere hvite 92’ere er slett ikke det som preger denne vinen. Stram, kompleks og med nesten perfekt smakskurve suger den tak i deg og piner deg i sin perfeksjon. Le Montrachet 96 fremstod som en ungdommelig og meget lovende vin. Herlig fruktig og med stor konsentrasjon og et bredt raffinement. Dette var stort og vil nok bli ennå større.

Ch. d’Yquem 88 ble omtalt i fjorårets spalte. Også i 1998 var det en av årets største vinopplevelser. d’Yquem 88 er en kompromissløs søt hvitvin. Søt, men ikke klissete – konsentrert men ikke diger. Vinen er elegant, frisk og finslig og egner seg ikke som imponatorvin, men som ledsager til en egnet dessert i et stille lag, hvor måltidets ettertanker er dominerende.

De som var tilstede under portugal-smakingen hos Tom Marthinsen for en del år tilbake, vil minnes de utrolig flotte 50- og 60-talls-vinene fra Barcha Velha og Câves São Jão. I 1998 fikk jeg igjen sjansen til å smake en fantastisk flaske Câves São Jão. Câves São Jão Riserva 66. Disse gamle portugiserne er faktisk blant i beste vinene jeg har smakt og denne var en opplevelse med sin modne fremtoning og superkonsentrerte smak. Hvorfor lages ikke vinene slik lenger?

Trimbach er en av mine favoritt-produsenter med sine elegante viner som er nærmest en krysning mellom Tysk Riesling fra Mosel og mer vanlig Alsace Riesling. Trimbach’s Rieslinger utvikler dette herlige petroleumspreget som er så besnærende i vin. Clos St. Hune Vendage Tardive 1983 er den beste Clos St. Hune jeg har smakt. En komplett Riesling med avstemt sødme og stor eleganse.

Barolo smakingen i Vitis var en meget interessant begivenhet. Ikke bare fordi jeg satt ved siden av et eldre amerikansk ektepar hvor ektemannen var en habil tryllekunstner, men også fordi svært mange av vinene var meget gode. Best var, etter min mening, Barolo Riserva Speciale 1967 fra Bruno Giacosa. Duft av rust, jord og lakris parret med en svært så konsentrert smak med frukt i hele smakskurven får en til å forstå at Nebbiolo på sitt beste også kan lagres lenge (men vær forsiktig).

De som kjenner meg og min vinsmak, vet at jeg er spesielt svak for Champagne. Champagne er, etter min mening, den ultimale vin. Se forresten referat fra Champagne-smaking annet sted i avisen. Blant de mange dyktige Champagneprodustentene er Krüg en av mine favoritter. Vinstilen er frem for alt kraftfull, men likevel kontrollert. 1982 var opphav til flere mektige Champagner, og Krüg har fremstilt en vintage med preg av toast og bacon med en solid finish som absolutt bør parres med en matbit.

Rød burgunder er en vintype som også står høyt i kurs hos undertegnede. Høsten 1998 hadde jeg den glede å smake fire røde burgundere fra samme årgang og fra samme produsent. Streit Chambolle Musigny, Amoureuses, Bonnes Mares og Musigny Vieilles Vignes fra meget solide Comte Vogüe. Alle fire var glimrende, men de to Grand Cru’ene var enestående. Bonnes Mares som den mest vennlige p.t. mens Musigny’en fremstod som den mest konsentrerte og lovende. Tydelig fatpreg nå, men den vibrerende uforløste finessen ligger å vaker. Dette vil bli stort.

Til slutt en herlig vin fra Savignon Blanc-smakingen i Vitis. Pouilly Fumé Pur Sang 1996 fra eksentriske Didier Dagenau. Han lager sin vin på en kompromissløs måte. Dagenau sine viner har en annen tekstur enn de andre produsentene. Her er konsentrasjonen og det minerale preget i vinene ennå mer fremtredende enn de andre makter. Pur Sang 1996 er en nydelig vin i mineral, salt stil og med en vanvittig fokusert syrestruktur og en suveren lengde i finish’en.