Av Nils A Ulvedal
Høstens begivenhet i Vitis ble uten tvil Loire-smakingen. En rekordmønstring av dimensjoner, ledet av Michael Bettane, ble en maraton som Nils så vidt kom i gjennom!

Det var med en uvanlig følelse i kroppen jeg vandret til Hotel Neptun lørdag den 7. Desember 1996. Følelsen av å skulle oppleve noe annerledes, spesielt og utfordrende lå under huden. En fransk vinekspert hadde kommet veien helt fra Paris for å delta på og lede en smaking i Vitis Bergensis.

En smaker til Bergen
Vel har vi hatt mange gode smakinger i foreningen. Vel har folk reist over fjellet såvel nordfra som østfra og sørfra for å delta på våre mer eleverte evenementer, – men fra Paris! Og det for å smake franske viner. Og det en person som sikkert har smakt det meste før, – en som kjenner hele det franske vinmiljøet som sin egen vinkjeller. Ja, egentlig var det litt uvirkelig det hele. Men nå kom nok ikke denne Pariser til Bergen for å drikke opp våre franske viner. Han kom som ekspert for å geleide oss gjennom et vinkonglomerat som heter Loire-dalen. Monsieur Michel Bettane inntok vin-Bergen med all sin faglige tyngde og berømte gane.

Fristende invitasjon
I et tidlig skriv fra Vitis Bergensis sto det noe slikt som «en av verdens ledende vinsmakere» og «årets vinbegivenhet» og «sett av 7. og 8. desember». Dette var utfordrende og litt av et opplegg for vår lille forening. Ikke tale om jeg ville gå glipp av en slik feststund. Nei, her ble det straks bestemt at det bare var å slenge seg med. Kanskje ikke for vinene. Loire – hva er det da? Muscadet, Sancerre, noen tvilsomme røde og noen halvspennende søte hvite. Sett i sammenheng kunne kanskje en slik smaking bli inter-essant, men sammen med en Grand Cru fransk vinguru og lommekjent cicerone kunne det bli stort. Ikke var jeg sikker på det ville bli plass til meg på smakingen heller. Hit måtte vel nesten alle medlemmene ønske seg? Loddtrekning om plassene? Huff!.

Men dengang ei. Her var det plass – god plass. Ufattelig. Det er nesten skremmende at en rekke av byens mest vininteresserte mennesker lar dette gå seg hus fordi. Quelque chance! Vel, de om det, som det heter i enkelte sirkler. Vi som var der (det ble fullt hus til slutt), var klar og rede til en vinopplevelse utenfor alfarvei.

Møte med vinlegenden
Michel Bettane sto i rommet da jeg kom inn, en ganske alminnelig utseende person, litt rund over livet, søvnige øyne og et middels interessert utrykk i ansiktet. Han var et menneske som bar preg av sin livsstil med lange og seriøse opphold i fuktige kjellere opplyst av stearinbluss og med en tastevin i hånden. Jeg tror det går en stund mellom hver gang han tar seg en skikkelig søndagstur, badende i svette etter å ha forsert en alpetopp med en puls nær to hundre etter en siste spurt inn til en beskjeden chalet i den alpine fjellheimen for å forfriske seg på en Perrier. Michel Bettane er et urbant menneske med dyp interesse for hagebruk med vekt på korrekt planting av de riktige arter av vinplanten. Dette bærer han nok preg av. Han setter pris på det gode liv! Og i hans verden er det gode liv en kombinasjon av det franske kjøkken, de edleste viner og kostbare jomfrusigarer fra Havanna. C’est la vie . Men Michel Bettane er neppe noen leveman i jakten etter søte netter på de parisiske bulevarder.

Starten
«Hvorfor gjør jeg dette» slenger han kokett ut. «Egentlig har jeg helt andre interesser. Jeg er opptatt av klassisismen i kunst og kultur, og er selv utdannet i den retning. Jeg er opprinnelig lektor med gresk og latin som fag»

«Å, jaså» tenkte jeg. «Dette er nok ikke bare nese og gane, ikke bare en halvstudert jusstudent som har fått smaken på de edle dråper sene nattetimer i Sorbonnes indre gemakker».

«Jeg begynte tidlig å smake vin. Skrev litt for å spe på inntekten. Så fikk jeg tilbud om å skrive mer, og litt etter litt ble hobbyen som vinskribent til hovedbeskjeftigelse. Med jobben i Revue du Vin de France var det ikke mulig å fortsette som lektor, og jeg sluttet. Av og til angrer jeg, men stort sett er jeg fornøyd og privilegert som får jobbe med det jeg liker best.»

Hvordan hans renommé er i den franske skolen vet jeg ikke, men Michel Bettane har i hvert fall gjort seg selv til et respektert hus-holdningsnavn i verdens vinmiljø.

Smakingen
Loire-smakingen i seg selv var en gedigen affære. Søttini viner totalt, og jeg må innrømme at det ikke var like enkelt å holde oversikten over totalbildet hele veien igjennom. Loire er en lang elv, og langs hele elven dyrkes det vin. Mange stilarter og druetyper er representert, og til tross for mengden vin på vår smaking var vi slettes ikke innom alle områder. Likevel var de område som teller internasjonalt godt representert. «You have all the best», sa Michel Bettane. Det fikk vi sannelig syn for.

Den arrangementstekniske komité bestående av André Akse og Audun Golberg hadde gjort en fremragende og imponerende jobb. Å skaffe til veie alle disse vinene har nok vært et stort og omfattende arbeid. Flott levert.

Når de beste vinene er plukket og serveres samlet står superlativene i kø. Jeg tror smakingens høydepunkt kom på lørdagskvelden da den søte Vouvray-vinen Le Haut Lieu fra Gaston Huet i 1947-årgangen kom på bordet. Vinen var i perfekt balanse, hadde en nydelig gyllen farge med et lite grønnskjær, var elegant med passe botrytis og en kompleksitet av sjeldent format.

Nå var de hvite søte den store beholdningen. Som Michel Bettane sa det: «de er Loire-dalens stjerner». Det ble servert i alt femten viner i denne kategorien og i hvert fall ti av de var «oi, oi så spennende» viner. Kommer noen av dere over Marc Angellis Cuvee Mathilde 1994 (Bonnezaux), Montluis 1990 fra Berger Freres, Montluisvinen Les Lys 1989 fra Francois Chidane eller Gaston Huets Cuvee Constance 1989 er det bare å kjøpe inn. Det kan betraktes som en investering, – eller et selskapelig høydepunkt. Å servere slik vin i et selskap bør gjøres til gjester som vet å sette pris på denne kvaliteten.

Blant de mange tørre hvite var det fine opplevelser over en lav sko. Det var påtagelig hvordan nivået hevet seg når Pouilly Fumè-vinene fra Didier Dagenau ble servert. Spesielt var hans Pur Sange 1995 og Silex 1995 superbe. Jeg hadde også stor sans for Sancerre-vinene fra Dom. Cotet. Deres Chavignol Grand Cote var utmerket i flere årganger, med 1992 på topp. Den store skuffelsen var hvordan Polets representant, Pascal Jolivet, falt fullstendig igjennom . Likeledes kom hele Muscadet-området litt i bakgrunnen selv om flere svært bra eksemplarer ble smakt. Bossards Dom. L’Ecu 1995 og Dumontiers Chat. La Preuille 1990 er flotte viner vel verd å satse på.

Annerledes stil
Vi som var tilstede sitter igjen med opplevelsen av Bettanes sikre ledelse og hans uvante stil i vinbeskrivelse. Den skiller seg skarpt fra den angloamerikanske stilen vi er mest vant til med sine kompliserte beskrivelser der duft- og smaksinntrykk står i fokus. Michel Bettane er i hovedsak opptatt av om produsenten hadde fått det beste ut av sine vinmarker, ivaretatt typikaliteten i jordsmonn og druer, og om vinene var ærlig vellagete og uten slurvete vin-makeri.. Hans beskrivelser var uten fiksfakserier og lette å forholde seg til. Likevel kunne vi av og til ønske oss mer latinsk flegma i form av smittende entusiasme utlagt i overveldende og blomstrende beskrivelser av de utsøkte franske landbruksprodukter for hånden. Nei, sakligheten og seriøsiteten sto i høysetet her.

Hans entusiasme var aller størst da han som takk for nå fikk overrakt norsk røykelaks. «This will be my supper in Paris tonight» sa han glad og så ut som om han ville ta hele laksesiden i ett eneste jafs.