Av Jostein Alme

Endelig portvinsmaking igjen! Vitis Bergensis ville ikke vært en skikkelig vinklubb uten en portvinskveld en gang i mellom, og nå var det lenge siden sist. Det var gledelig stor interesse for dette muligens noe spesielle temaet. Smakingen var fulltegnet og forventningen stor hos et påfallende maskulint panel. Portvin er tydeligvis fortsatt et herreanliggende! Tema for kvelden var å gå litt systematisk til verks, og smake eksempler på de viktigste kategoriene av portvin. For det meste var det unge viner som ble presentert, men vi var også så heldige å ha fått tak i et par gamle viner som satte en ekstra spiss på avslutningen av kvelden.

Portvin er en spesiell vin med mange nyanser og et særegent begrepsapparat. For å få satt alt dette inn i sin rette sammenheng, var vi så heldige å få hjelp av portvinekspert Tom Marthinsen. Han holdt en fin og opplysende innledning og ledet selve smakingen med upåklagelig engasjement og myndighet.

Innledningsvis ble det snakket en del om historikk, druer, produksjonsmetoder og vinmakerstil, og diskusjonen gikk livlig etter hvert som vinene kom på bordet.

Druer
I Duorodalen finnes et stort antall druertyper, og i teorien er det over 80 autoriserte sorter som kan brukes til fremstilling av portvin. I praksis brukes bare lite et utvalg av disse. Det er verdt å nevne at fra gammelt av ble druesortene plantet usystematisk om hverandre i vinmarken. Det er bare i nyplantede vinmarker man har druesortene plantet hver for seg. Selv om mange druetyper er tillatt er det likevel et mindre antall som dominerer hos portvinprodusentene, og de viktigste ble gjennomgått og diskutert før smakingen startet.

Touriga Nacional . Dette er den mest omtalte av portvinsdruene, men den står faktisk for en veldig liten andel av totalproduksjonen i Duoro, bare omkring 2%. Årsaken til dette er, nær sagt som vanlig som vanlig, at den gir veldig lav avkastning. Den er imidlertid resistent mot utøy og sopp. Dette er en svært viktig drue i produksjonene av kvalitetsportvin, og andelen av Touriga Nacional er vanligvis langt høyere enn 2% i toppvinene til de gode produsentene. Den har svært små druer med tykt skinn som ved lav avkastning gir meget konsentrert og mørk vin.

Tinta Roriz. Synonym med Tempranillo. Dette er en relativ nykommer til Duoro, og nest etter Touriga Francesa den mest plantete røde portvinsdruen. Roriz er også en veldig voksevillig sort, og kvaliteten kan variere veldig. Den gjør det best i år med generelt lav avkastning. Den gir vin med relativt lys farge med  urteaktige kryddertoner i aromaspekteret.

Touriga Francesa . Dette er den mest plantede røde druen i Duoro. Det er en respektert portvinsdrue som gir stabil og god avkastning. Den er svært produktiv, så hvis ikke avkastningen holdes nede, blir kvaliteten deretter. Den tåler mye varme, så den plantes ofte i de varmeste sydhellingene. Aromatisk tilfører Touriga Francesa portvinen en floral karakter med assosiasjoner i retning av fioler. Den gir noe lysere vin  enn Touriga Nacional.

Tinta Barocca . Dette er også en mye plantet drue, og den er spesielt populær i høytliggende vinmarker fordi den tåler godt kulde. Den plantes gjerne i kjølige nordvendte skråninger. Barocca  gir robust og noe rustikk vin med dyp farge, hovedsakelig kirsebæraromaer og en noe jordlig karakter. Det sies gjerne at den gir ”kropp” til portvinen.

Tinto Cao . Til tross for at dette er en av de mest tradisjonsrike druene i Duoro er den svært lite utbredt i dag. Det skyldes nok først og fremst at den er vanskelig å dyrke, og at den gir veldig lav avkastning. Den er imidlertid i ferd med å få en renessanse, selv om volumet fortsatt er veldig lavt. Hvis den gis optimal plassering i vinmarken og plukkes på riktig tidspunkt, produserer den kompleks og flott vin med god syrestruktur. Tinto Cao er også kjent for å gi portvinene godt lagringspotensiale.

Tinta Amarella . Denne druen er ikke blant de fem høyest vurderte druesortene (top cinco), men er likevel ganske populær i store deler av Duoro. Den kan være plaget av råte pga veldig tette drueklaser. Hvis den plantes på skråninger med god eksponering kan den gi aromatiske viner med dyp farge, flott balanse og intensitet. Synonym med Trincadeira i sydlige Portugal.

Smakingen
Smakingen startet med en liten kuriositet. Hvit portvin er vanligvis en svært enkel vin som ikke fortjener spesiell oppmerksomhet, men Churchill har for tiden tilgang til en meget spesiell vin som fungerer alldeles utmerket som en aperitiff.

Churchill’s White Port
Spesiell hvit portvin som i sin helhet kommer fra vinmarken Quinta do Manuela, eid av Margarida Serodio Borges. Vinen var fra årgang 1987, men den er ikke lenger i produksjon, så når lageret er tomt så er det slutt. Den tappes på flaske etter hvert som den selges ut. Vinen har en vakker dyp ravgul farge, og duften domineres av fersken, nøtter og et krydret sitruspreg som minner litt om tørket appelsinskall. Kanskje ikke så veldig kompleks, men ren og frisk. Silkemyk smak med flott friskhet, og bare en
svak sødme som balanseres av en fin syrlighet. Intens vin med bra lengde. Dette var en flott vin som i følge Tom godt kan lagres videre på flaske.

Etter denne behagelige aperitiffen gikk vi over til å smake Tawny og Colheita. Det finnes to kategorier Tawny – «vanlig» tawny og lagret tawny. «Vanlig» tawny er som regel en enkel, lys og ung vin, gjerne med litt innblanding av hvit portvin for å oppnå den riktige, lyse fargen. Slik tawny brukes ofte som aperitiff. Lagret tawny oppnår sin lyse farge ved lang fatlagring finnes i 4 forskjellige utgaver – «10 years old», «20 years old», «30 years old» og «Over 40 years old». Lagret tawny er en blanding av viner med forskjellig lagringstid på fat. De ulike vinene blandes så sammen til de ulike kategoriene 10 years, 20 years osv. Det er gjennomsnittsalderen på vinene som indikeres på flasken. Poenget er ikke at vinene nødvendigvis skal være 10 eller 20 år gamle, men de skal smake som om de er det, og de må derfor godkjennes av Istituto do Vinho do Porto før de kan sendes ut på markedet. Det er kjellermesterens oppgave å blande viner med forskjellig alder og komme frem til et endelig produkt som hele tiden er i tråd med husstilen som ønskes. Portvinhusene ønsker at deres tawny skal være et forutsigbart produkt med så lite variasjon som mulig. Denne kvelden smakte vi eksempler på «10 years old», «20 years old» og Colheita.

Colheita er også egentlig en tawny, men den består av vin fra en bestemt årgang, og er dermed egentlig en årgangstawny. Den må lagres på fat i minst 7 år på fat før den kan selges. Veldig ofte lagres de mye lenger, og vinen vi smakte denne kvelden hadde ligget 18 år på fat før den ble tappet på flaske. Colheita er en omdiskutert vintype, men mange av de portugisiske portvinhusene prioriterer Colheita like høyt som «Vintage». En del produsenters innvending mot Colheita er at årgangsvariasjoner gir for store variasjoner på kvaliteten. Hvis man lager Tawny blir vinen mye mer forutsigbar over tid, og kunden vet hva han får når han kjøper produktet.

His Eminence’s Choice, Delaforce
Dette er en 10 år gammel tawny. Klart lagringspreget farge, brunrød, men godt gjennomskinnelig. Fin duft dominert av fiken, sjokolade, karamell og nøtter. Markert søt, men likevel god friskhet. Ren og fin vin med god lengde. En fin 10 års tawny.

Niepoort 20 years Tawny
Tappet på flaske i 1999. Vakker lys brunrød farge. Nydelig kompleks duft av fiken, svisker, nøtter, te og sjokolade. Fløyelsmyk munnfølelse med markert sødme, men fin balanserende syrlighet som tilfører nødvendig friskhet. Utrolig elegant og forfriskende vin.

Niepoort Colheita 1978
Tappet på flaske i 1996. Denne flasken hadde altså fått noen års flaskelagring i tillegg til 18 år på fat. Aromabildet var veldig mye det samme som for 20 years tawny, men den hadde mer av alt – større intensitet og enda mer utpreget syrlighet og friskhet som gjorde at den ikke oppleves som søt i avslutningen. Storartet vin.

Etter flighten med tawny og colheita gikk vi over til å smake «Late Bottled Vintage» (LBV) og «Vintage» . LBV er en årgangsportvin som tappes på flaske 4-6 år etter årgangen. I årene før flasketapping holdes de gjerne på store stål- eller tretanker for å unngå for mye oksydering. Det har utviklet seg to typer av LBV i det siste. Moderne LBV utsettes for svært hardhent behandling før den tappes på flaske. Den filtreres, klares og kaldstabiliseres for å runde av kantene og tilpasses den internasjonale folkesmaken. Taylor’s LBV er et eksempel på slik LBV. Det er temmelig tynne saker, selv om fargen er upåklagelig mørk. Som et motstykke til dette er det i det siste dukket opp stadig flere såkalte ”Traditional LBVs”. Dette er vin tappet på flaske uten filtrering og kaldstabilisering, gjerne med skikkelig drevet kork. Disse vinene både tåler og trenger noen år i kjelleren før de er modne. De har som oftest en del bunnfall og de beste utgavene fremstår som lette utgaver av ”Vintage”. Vi smakte utmerkede eksempler på slik LBV fra Niepoort, Churchill og Smith Woodhouse.

”Vintage” er gjerne det gjeveste for portvinselskere. Det utgjør bare en liten del av produksjonen, og det lages bare i de beste årgangene, gjerne 2-3 ganger hvert tiår. I det siste har det blitt deklarert vintage forholdsvis ofte, og det skyldes nok ikke bare kvaliteten på årgangene, men like mye amerikanernes voldsomme interesse for ”Vintage” i det siste. ”Vintage” er spesielt utvalgt vin fra gode år som tappes direkte på flaske, uten filtrering etter maksimum to år på fat. De krever vanligvis lang flaskelagring, men på nittitallet er det stadig flere som hevder at produsentene har lagt om stilen til mer fruktdrevne viner som kan nytes tidligere enn før. Det insinueres også at dette gjøres for å tekkes det tilsynelatende umettelige amerikanske markedet. Amerikanerne har som kjent en hang til svære viner med ”mindboggling fruit”, og  ung, fruktig ”Vintage” er tydeligvis det som for øyeblikket skal til for å tilfredsstille deres utålmodige jag etter stadig større og hardtslående ”kicks”. Det dukker forhåpentligvis snart opp noe annet som er enda mer hardtslående, så portvinsprisene kan normaliseres noe. Nok om det. Diskusjonen om stilendring av ”Vintage” kommer nok til å fortsette i årene som kommer.

Denne kvelden smakte vi en del ung ”Vintage”, og vi fikk demonstrert at de er spennende å smake unge også, men den fantastiske Fonseca 1970 og den nesten like gode Ramos Pinto –83 illustrerte at disse vinene skal lagres lenge for å få vist hva de virkelig er gode for.

Taylor’s Late Bottled Vintage 1994
Dyp blåsvart farge, duften domineres av mørk frukt, men den er ikke veldig kompleks. Ikke tegn til lagringsaromaer. Veldig søt i anslaget, men så blir den plutselig borte. Hul og kort med lite konsentrasjon. Veldig enkel, fruktdrevet vin. Pussig at en så mørk vin har så lite konsentrasjon. Anabole greier.

Quinta do Crasto Late Bottled Vintage 1995
Også denne var veldig mørk på farge, duften preget av mørk frukt og sjokolade. Veldig søt munnfølelse. Forsåvidt behagelig og myk smak, men den mangler den nødvendige friskheten i avslutningen. Fruktdrevet vin med brukbar struktur, men uten formatet til de to etterfølgende vinene. Litt plump og syltetøyaktig. Klart svakere enn Niepoort og Churchill. Uforståelig nok den dyreste av LBV-ene.

Dette er en produsent som lager veldig moderne og «internasjonale» viner både når det gjelder portvin og bordvin. Her legges det vekt på stor ekstraksjon med dyp farge og umiddelbar syltetøyfrukt som
hovedingredienser. Dette illustreres ytterligere hvis man sammenligner Quinta do Crasto og Niepoort sine bordviner. Crastos Reserva er en søtlig fruktbombe med aromaer i retning av kokos/solkrem, svisker og plommer, mens Niepoorts Redoma er en mye tørrere, strammere og mer klassisk strukturert vin med referanser til gammeldags Bordeaux og kanskje Madiran/Cahors i Frankrike. Crastos vin gir meg assosiasjoner til Australia, og det vil jeg ikke ha.

Niepoort Late Bottled Vintage 1995
Dyp blålilla farge med duft av mørk sjokolade, fiken, tørket frukt og kirsebær. Veldig intens og søt i anslaget, men likevel nok friskhet til at det ikke blir baktungt. Fløyelsmyk og lang avslutning. Man kjenner en del veldig modne og bløte tanniner bak den rå og ferske fruktigheten. Den er
fin å drikke nå, men dette må jo tåle å ligge noen år. Smakte nylig 92-årgangen, og den var fremdeles ung, rå og fruktdrevet. Minnet om den flotte 81-årgangen som Dirk Niepoort selv serverte på et Vitis-arrangement i 1997 gjør at jeg gjemmer bort noen få flasker av denne vinen hvert år.

Churchill Traditional Late Bottled Vintage 1992
Mørk farge med tydelig rustrød kant som indikerer begynnende modning. Veldig flott og kompleks duft av bjørnebær, lær og varm hud. Smaken avslører Churchill’s varemerke med at vinen gir relativt tørr munnføelse med en litt streng og stram avslutning som balanserer sødmen som vinen tross alt har. Det er selvsagt en smakssak om man liker dette, men jeg finner dette svært tiltalende. Kveldens beste LBV. 1994-årgangen av samme vin er også veldig flott.

Smith-Woodhouse Late Bottled Vintage 1984
Fullmoden vin fra et veldig svakt år. Moden rødbrun farge. I starten var nesen bra med et tydelig duft av mørk sjokolade, men etter noen minutter overtok et ubehagelig preg av rødbete, buljong og gummi. Vinen var intens og frisk i munnen, med god smak og avslutning, men denne flasken var helt klart et godt stykke over toppen.

Niepoort Vintage 1997
Nærmest svart farge, totalt ugjennomsiktig. Intens duft av rå frukt, hud, mørk sjokolade og lær. Frukten er voldsomt tett og duftassosiasjoner går i retning av mørke bær og plommer, men også innslag av mer eksotisk sødme i form av pepper, fiken og dadler. I munnen fremviser den en voldsom konsentrasjon og enorm lengde med flott syrestruktur. Vinen er stinn av tanniner, men de er av det modne slaget og de er godt pakket inn i lag på lag av fløyelsmyk og forførende frukt. Den er så konsentrert og aromatisk
at den gir inntrykk av å være nesten tørr til tross for at det er betydelig sødme i den. Det er ikke antydning til varme i anslaget til tross for 20,5% alkohol. Alle komponentene er i nær fullkommen balanse.

Vinen er selvsagt håpløst ung, men det er besnærende å drikke den nå også i all sin forførende voldsomhet. Fantastisk. En kan bare håpe og drømme om å få oppleve denne vinen når den begynner å bli moden om 10-15 år.

Churchill Vintage 1994
Såvidt jeg vet er denne vinen laget på druer fra Quinta do Fojo, som Churchill senere har mistet tilgangen på. Nesten svart farge uten tegn til modning. Duft av moreller, kirsebær, lær og treverk. Intenst krydret preg. «Lettere» i munnen enn Niepoort -97 uten at den kan kalles lett av den grunn. Svært konsentrert vin med den karakteristiske stramme og tørre munnfølelsen som er typisk for Churchill. Bak den tette frukten kjennes massevis av tanniner, men vinen er flott balansert med alle komponentene integrert. Selv om den ikke er i nærheten av å være moden forstår jeg at enkelte ønsker drikke disse vinene nå. Den skal og bør selvsagt lagres 10-15 år. Kanskje kveldens beste unge «Vintage».

Niepoort Vintage Jubilee 1992
Flott mørk farge med svak antydning til modning i kanten. Kompleks duft av treverk, fiken, nøtter, lær, hud og sjokolade. Lettere og mer «delikat» vin enn den enorme 97-årgangen, men det er likevel en veldig solid vin med massiv struktur og et langt liv foran seg. Begynnende modning med forholdsvis stram smak og fin tørrhet i avslutningen. Fortsatt langt fra moden, men den begynner å trekke forsiktig på smilebåndet nå. Veldig flott vin.

Taylor’s «Quinta de Vargellas» 1987
«Single Quinta Vintage» fra en av Taylor’s viktigste vinmarker. Single Quinta lages som et alternativ til ekte «Vintage» i årganger som ellers ikke kvalifiserer til å bli deklarert for «Vintage». 1987 var med andre ord ikke et «Vintage»-år. Veldig mørk, nesten svart farge med tynn, brun kant. Veldig endimensjonal, fruktdrevet duft med markert innslag av rødbete som trekker kraftig ned. I munnen er den kraftig og stor i anslaget, men den blir fort borte. Vinen mangler konsentrasjon og fremstår som litt kjedelig. Årgangen er ikke det helt store, men Taylor burde vel greie mer enn dette likevel, selv om det bare er «Single Quinta». Skuffende vin.

Ramos Pinto Vintage 1983
I følge Tom en undervurdert produsent på «Vintage», og en vin fra et middels bra år. Rustrød farge, men fortsatt mørk kjerne. Intens og flott duft med tydelig preg av sekundæraromer i retning av «møbelpolish» og treverk, men også fiken, sjokolade, fiol og tørkede frukter. Kompleks og flott duft. Søt stil med bra vekt og lengde. Mellomvekter. Helt moden vin, men vil holde i noen år til. Veldig fin vin hvis man liker den søte stilen til de portugisiske portvinhusene.

Fonseca Vintage 1970
En av de virkelige tungvekterne fra et veldig bra år. Forsamlingen hadde store forventninger til denne, og ble ikke skuffet. Vinen var tydelig brun på farge, men med svært mørk kjerne. På nesen er det tydelig forskjell fra de foregående – endelig en moden vin! Den duftet nydelig av treverk, skogbunn, tørkede frukter, fiken og varm hud. Helt suveren duft. Stor tyngde og fylde i munnen, med tydelig tanninstruktur fortsatt, men silkemyk og lang avslutning med en delikat tørrhet som gir friskhet og spenst. Det litt tørre preget kommer muligens med modningen, men denne vinen var fortsatt langt fra fullmoden. Veldig spennende å få smake slik vin. Kveldens absolutte høydepunkt.

Alt i alt ble det en instruktiv og god smaking der noe av spennvidden innen portvin ble greit illustrert. Vi smakte svært gode eksempler på mange kategorier av tawny, der Niepoort igjen viste sitt mesterskap med ”Colheita” og ”20 years old”. ”Late Bottled Vintage” fikk demonstrert at det kan være seriøs portvin. Niepoort og Churchill’s er begge veldig flott viner. Dessverre var Smith Woodhouse –84 litt for gammel.

Blant ”Vintage” var det en overvekt av unge viner, men det var veldig spennende å smake de fantastiske vinene fra Churchill’s og Niepoort. Kveldens flotteste smaksopplevelser var likevel Ramos Pinto 1983 og den fabelaktige Fonseca 1970. De bærer bud om hva en har i vente om 10-15 år, når Niepoort –97 og Churchill’s –94 blir modne. Den som lever får smake. I mellomtiden håper jeg å korte ventetiden med regelmessige portvinskvelder i Vitis Bergensis i årene som kommer.