Av Odd Rydland

Jeg ønsker å like portugisisk bordviner. Vest-Europas en gangs fattigste land, som har kvittet seg med en halvfascistisk fortid og nå er inne i en spennende utvikling, som fortsatt har lave nok arbeidslønninger til å lage prisgunstige viner, som har en lang vinøs historie og en rekke lokale, særpregede vintradisjoner og en hel haug spennende druesorter som er unike for landet. Jeg mener, dette må jo være helt topp?

Likevel, jeg blir ofte skuffet når jeg smaker litt mer ambisiøse portugisiske bordviner (portviner og madeira er noe annet). Under 100-lappen (eller litt over) på polet er det vel bare Sør-Italia som kan gjøre Portugal rangen stridig som leverandør av smaksrike, vellagede, enkle viner, og de portugisiske vinene er ofte et syrligere, mer strukturert og bedre matfølge enn sine ofte noe mer sødmefylte søritalienske konkurrenter.

Men når vi beveger oss et stykke over hundrelappen begynner ting litt for ofte å gå galt. Det er mulig at produsenter av viner i denne prisklassen for ofte tar seg råd til å leie inn en av Australias utallige såkalte flygende vinmakere? Dette er litt spøkefullt sagt, men fakta er at mange av de dyrere portugisiske vinene lider av mye det samme som rir mange (men for all del ikke alle) australske viner, nemlig sødmefylte, senthøstede druer med en nesten tyggbar struktur (lang maserasjon) og masse eik. Dette er viner som nesten voldtar munnhulen med voldsomme sanseinntrykk og som mangler balanse og anvendbarhet til annet enn å imponere dommere som skal smake alt for mange viner på alt for kort tid, og som ikke behøver å forholde seg til at de skal drikke mer enn en ørliten slurk av vinen, eller til at de skal bruke den til mat eller i andre sammenhenger.

Det er mulig at mange at de nasjonale druene er tøffe og lett rustikke og krever utradisjonelle håndgrep for å lage viner som er attraktive i dagens marked, og det er riktig at det er mange flygende vinmakere i Portugal, men at det ikke behøver å være slik finnes det portugisiske eksempler på.

Luis Pato for eksempel. Han er en tidligere kjemiker og selvlært vinmaker som tok over farens eiendom i Barrada i 1980 og som jobber utelukkende med den tradisjonelle og svært røffe Baga-druen i sine rødviner. Paradoksalt nok anses han som en modernist og opprører, personlig synes jeg vinene hans er langt mindre modernistiske enn en rekke av de andre vinene vi smakte i kveld, uansett så viser han hva som er mulig uten å gå fullstendig ”over the top”. Det er også nærliggende å nevne Dirk Niepoort i samme åndedrag.

Flight 1

Baga 2001, Pato, L Bairrada
Fruktig vin med snev av lær (en druekarakteristikk tror jeg). Sursøte bær, fin syrlighet og bra lengde, frisk og velbalansert avslutning med fin tørrhet i finish og god struktur. Et supert valg til søndags-oksesteika.

Vinho de Redondo Tinto 2001, Alentejo
Noe kjelleraktig med snev av gummi, bra frukt, men lett ufrisk i aromabildet og mangler også litt friskhet i avslutningen. Innslag av bringebær og bra lengde, denne vinen var tatt med på basis av en bra anmeldelse i en lokalavis og levde nok ikke opp til denne.

Vertente 2001, Niepoort, Douro
Blåsort med nese av søte bær, innslag av solbær. Men litt hul i midtsmaken og tørker litt ut i munnen. Veldig god frukt dog, men stryker på balansen. Nesten forfriskende å se at Dirk Niepoort kan bomme for en gangs skyld.

Periquita 90
En avviker i denne Douro/Bairrada/Alentejo-smakingen. Men du verden. Nydelige sursøte bær, fin friskhet og lengde, lett riktignok, men med deilig fasthet og friskhet i finish. Friskere og mindre sliten enn samme vin smakt for tre år siden (se Portugalreferat annet sted) Jeg tror dessverre ikke nyere Periquitaer har dette potesialet.

Flight 2

Gouvyas 2000, Bago de Touriga, Douro
Bago de Touriga ble etablert i 1995, og firmaet drives av João Roseira og vinmaker Luis Duarte som også er sentrale skikkelser på Quinta do Infantado. Firmaet eier ingen vinmarker men jobber med kjøpte druer. Husets filosofi er å lage elegante viner som passer til mat og som reflekterer sitt voksested. Gouvyas  lages av druene Touriga Nacional, Tinta Barroca, Tinta Roriz (Tempranillo) og Touriga Franca.

Dyp rød frukt med myndig munnfølelse og svært bra balanse og fin lengde. Snev av treverk, flott vin. En av kveldens 4-5 beste viner.

Quinta da Pellada 1998, Alvaro Castro, Dao
Nydelig fruktig nese, men noe for tørr i strukturen, heller ikke same lengden som Gouvyas, litt uelegant stil og kanskje en anelse kort. Noe skuffende.

Quinta des Roches Touriga Nacional 99, Dao
Litt mer lukket på nesen. Mye fruktsødme og fløtekaramell/kokos i smaken, et sikkert tegn på heftig eikebruk. Fine syrer og delikat bjørnebæraktig smak i en kanskje litt for kort finish, tretørrheten trekker ned her. Tretørrhet og Touriga National sin sødme er en merkelig og ikke særlig vellykket kombinasjon.

Quinta da Cotto 98, Douro
Litt lær og stall, en mer rustikk stil med røffere struktur. Veldig stram vin som lider av litt for lite frukt og manglende lengde, og en i overkant tørr finish her også.

Flight 3

Quinta de Crasto Riserva 99, Douro
Kjølig, fin bærfrukt med bra lengde, men litt læraktig og eikebitter i smaken, og mangler snert i finish. Ødelagt av eik. Nei.

Quinta do Crasto Tinto Roriz 97, Douro
Nydelige, dype røde bær på nesen, men merkbar eik her og. Rik og kompleks frukt med god lengde. Men merkbare eikeundertoner som gjør et lett klønete inntrykk. Mulig eika kan integreres over tid, men min erfaring med langringsdyktigheten til denne type frukt er dårlig.

Quinta de Crasto 96, Douro
Nei og nei. Et hult skjelett av en vin, med kaffearomaer og syrlighet som dominerende inntrykk.

I 2001 skrev jeg flg om den samme vinen:
Frukten er blåst på denne. Ubalansert, hul vin. Prikkende på tungen. Lett gjærsmak. Importøren hadde visstnok et parti som hadde andregangsgjæret på flaske. Dette må være en av disse. Så kanskje utrettferdig å vurdere denne.
Sikkert ødelagt fra leveranse denne også, virker jo merkelig at den skulle ha holdt vesentlig dårligere enn Periquita 90. Men jeg skulle ønske de tok litt lettere på eikebruken her. Det er åpenbart potensiale i frukten.

Flight 4

Vinhas Velas 2001,  L Pato, Bairrada
Lukket og likevel tett og kraftfull nese. Tørr struktur med stor fruktkonsentrasjon. Kaffe og lær (og her snakker vi druekarakteristikk, ikke eikefat) og dype røde bær. Stor lengde. Ingen sødme i frukten, klassisk Bordeauxstruktur egentlig. Besøk igjen om ti år, dette kommer til å bli strålende. Nærmere 70 år gamle stokker (Vinhas Velhas betyr Vieilles Vignes, gamle vinstokker)

Redoma 96, Niepoort, Douro
Elegant nese med syrlige røde bær og noe eik. Elegant finish med fin lengde, men noe tretørrhet. Snev av kork(?) – i hvert fall uvanlig tørr – og lett bitter. Mye diskusjon om det var problemer med flasken eller om denne vinen, som flere av oss har fulgt, har beveget seg inn i en ny (og usjarmerende) fase. Noen mente at Niepoort vinene går gjennom slike faser, jeg mangler erfaring med dette. Skal bli spennende å besøke en av mine gjenværende flasker om 2-3 år.

Notat fra 2001: Endelig en tørr vin uten aggressive tanniner. Dyp farge, elegant, kjølig frukt, portvinspreget og kompleks nese med søt kjerne. Avbalansert, med hint av kirsebær og sjokolade. Fin balanse tanniner/syre. Konsentrert, meget bra vin.

Redoma 97, Niepoort, Douro
Varme fikenreferanser i frukten, som likevel er ganske kjølig. Nordvendte vinmarker er vel noe av forklaringen på det. Nydelig frukt og flott balanse, god lengde, harmonisk vin. En deilig Redoma.

Flight 5

Quinta do Mouro 1998, Alentejo
Intens vin. Stor frukt med noe sødme, men tørr og fin underliggende struktur. Kjeller og lær i duftreferansene, kjøttmoreller i munnen. Nydelig duft og fin balanse, en toppvin. En av kveldens 2-3 beste.

Incognito 2000 Casa agr. cortes de Cima, Alentejo
Kontroversielle greier, men jeg likte den! En Syrah-vin med klare Syrah-referanser, medisinalt og kjøttaktig på duft, rustne spiker. Meget lang og konsentrert, riktignok svært sødmefylt, men jeg synes pakken holder i lange baner. Andre var mer forbeholdne, men jeg har da vitterlig smakt like søte og mindre konsentrerte versjoner av La Chapelle til doble prisen. OK, jeg innrømmer at jeg kanskje er litt lite prinsippfast her, men her er det bare å slå til for alle hedonister og glemme vinpolitiet. J Om det vil lagre? Aner ikke.

Pintas 2001, Douro
Det har blitt en vane den senere tid at forventede toppviner er korket. Cepparello 2000, Lafleur-Petrus 2000, Clos des Epeneaux 2000, Chablis Mont de Milieu VV 1998 Billaud-Simon,  osv. Så også denne dessverre. Hadde sett frem til å prøve denne garasjevinen fra Jorge Serôdio Borges (Dirk Niepoort’s nummer to) og Sandra Tavares (vinmaker ved Quinta do Vale D. Maria i Douro) . Har smakt den før (uten notater) og minnes en litt kontroversiell vin, hadde gledet meg til å prøve den i litt mer kontrollerte omgivelser.

Flight 6

Ferreirinha Reserva Especial 1990  Ferreira, Douro
I uoptimale årganger lages denne i stedet for klassikeren Barca Velha. Kjøttfull vin med moden portugisisk nese. Men lovlig lett og i overkant tørr i smakskurven, selv om jeg kan si mye pent om elegansen i denne vinen. Lett skuffende. Ville jeg bytte 3 Periquita 90 i dette? Nei.

Barca Velha 1991 Ferreira, Douro
Snev av kaffe. Fin balanse, men mangler den konsentrasjon jeg forventer av Barca Velha. Noen var mer kritisk til tørrheten i denne enn jeg var, men uansett en liten skuffelse. 95-eren (som jeg ikke har smakt) har fått mye kritikk, mens for eksempel 66-eren som jeg har vært så heldig å få smake ved ett par anledninger, har helt andre dimensjoner. Er dette en vin som nå flyter på gamle laurbær?