Av Odd Rydland

21 deltakere. Kveldens smaking startet med 3 hvite, deretter var det rødvin over hele fjøla, hele 21 stykker. Gummene fikk nok syre denne kvelden!

Solar das Boucas Vinho Verde 1999
Solar das Boucas er en liten eiendom nær Amares som lager tradisjonell Vinho Verde på 100% Loureiro. Dette er en tilbakeholden og velbalansert vin med lette tropiske innslag. Elegant nese. Kompleks og fyldig smak, frisk og velbalansert. Mineralske islett, elegant finish. Forfriskende stil, som også går godt til mat (feks fiskesauser). Meget syrlig og flott vin.

Alvarinho Soalheiro Vinho Verde 1999
Alvarinho (= Albarino i Spania) lager litt utypiske Vinho Verdes, som er mer fruktige og duft– og alkoholsterke enn andre, med ca 2% mer alkohol, mindre spritz og lengre lagringspotensial. Denne vinen er på 12.5 %, mot den forriges 10%.
Innslag av gress og melon på nese, flotte, friske syrer, men helhetsinntrykket blir noe trukket ned av et noe mintaktig, lett kandisert preg og litt for opulent og parfymert stil. Lang og frisk i smaken, men mangler noe i midtsmaken, fremstår som litt voldsom og ubalansert. En bra vin, men 1999-utgaven var avgjort bedre, kanskje denne bare er litt for ung? Vinen har normalt lagringspotensial.

Casa de Saima Bairrada 1999
En blandingsvin på 4 druer (Maria Gomez, aka Fernao Pires; Bical, Cerceal og Arinto ).Den syrligste av trioen. Klar, lett farge. Gummedrepende syrer, noe nøytral nese. Ikke veldig kompleks. Lett peppertouch i finish, med et lite, syntetisk stikk. Bra matvin.

Så var det de rødes tur. Først til Periquitadruen som er typisk for de sørligere kystområder. Vinen med samme navn produseres i Azeitao straks sør for Lisboa.

Periquita 1997, Fonseca
Klar rød, mørke bær, ørlite syntetisk preg etter min mening. Lett søtlig frukt, sursøt stil med hint av gasbind og medisinsk preg. Bra syrer, men bare middels konsentrasjon. Periquitaer fra 90-tallet har ikke det trøkket som utgaver fra tidlig 80-tall hadde.

Periquita 1994, Fonseca
Ganske tett, igjen mørke bær, lite modning, men ørlite snev av lær. Hint av Syrah-kamfer. Bra munnfølelse, fin lengde, syrlig frisk ettersmak. Bra balanse i vinen. Litt ost på aromaene, trolig er denne flasken litt ”off”, har smakt bedre 94er i den senere tid. Likevel den mest konsentrerte av trioen.

Periquita 1990, Fonseca
Noe modning på fargen, lett vin, noe kjeller på smak og nese. Enkel, mangler noe i midtsmaken, lett bitter og astringent finish. Lukter bra, men litt for tørr i munnen. Tror denne har tippet noe over.

Periquita Classico 1994, Fonseca
Tett og definitivt ung. Vanskelig å lure denne ut av glasset. Røde bær, fra rips og mot bjørnebær. Fin balanse i munnen, bra ettersmak av bjørnebær og lakris. Nydelig klar farge. Osteduft i likhet med den straighte Periquita 94.

Periquita Classico 1992, Fonseca
Mørk og uforløst. Samme stil som 94, men mere tanniner. Mere lukket, stram og tett. Forsiktig eikebruk preger begge Classicoene, begge er for unge. En større vin enn 94, men håpløst uferdig. Absolutt lovende – men hva det blir til kan være vanskelig å vurdere.

Palmela Garrafeira 1989, J.P. Tinto
En vin fra samme området som Periquita. Søtlig nese med litt anis, og snev av modning (stall) og rødsprit. Middels konsentrasjon og ikke all verdens lengde. Over toppen.

I Colares sine sanddyner lager Paolo da Silva en rekke suverene og tradisjonelle viner basert på upodete Ramiscodruer. Vinene har lagringspotensiale som gode Bordeauxviner og har representert suverene kjøp, men ser nå ut til å være ute av pollistene. Området er svært lite og vinproduksjonen tungvint og på defensiven i forhold til turistindustrien, så disse vinene her er kanskje noe av det siste vi ser til Colares. Jeg har smakt både 80 og 84 av Beira Mar de senere år, og det er klart at disse vinene lagrer vanvittig godt, samtidig som de til rundt 100-lappen har vært noen av polets beste kjøp.

Beira Mar 1989, da Silva
Mørke bær, dyp og tett nese. Utrolig flott tekstur i munnen, nesten Burgundersk. Snev av lakris, langt smakskurve med frukt hele veien. Balansert og frisk. Har mye tid foran seg, trenger godt med tid i glasset ved drikking nå. Flott.

Beira Mar 1987, da Silva
Mer utviklet, søtligere stil, og i det hele tatt løsere i teksturen enn 89-utgaven. Av Beira Mar årgangene jeg har smakt er vel 87 den svakeste. Litt merkelig, lett astringent finish. Men god munnfølelse, litt utviklet. Hint av blåskimmelost. Bra vin i en svak årgang..

Med vinene fra Dao og Bairrada er vi over til Baga (totalt dominerende i Bairrada) og Touriga Nacional (sammen med Baga dominerende i Dao). Bagadruen visste definitivt sitt store potensiale i Bairrada vinene under, som stort sett virket å være laget i tradisjonell til.

Quinta dos Roques, Dao 1997
Eikepreget nese, her er vi i Rioja. Sursøt, opulent frukt med bra lengde men noe spinkel struktur. Kokos, snill stil, for mye eik. Tvilsomt om den har lagringspotensiale til å overleve eikebruken. Duft av solkrem. Ultrakommersielt og ikke særlig delikat. Definitivt en vin laget etter moderne stilidealer, men meget karikert etter min mening. Eikebruken er for ekstrem og ødelegger mye for denne vinen. Det oser kald maserasjon og sentplukkede druer av frukten her, ikke særlig tradisjonelt med andre ord.

Quinta da Pellade, Dao 1998
Meget uforløst. Trenger mye sveiving i glasset. Litt løs i strukturen. Muligens er dette en dårlig årgang? Kommer seg med luft i glasset, men fortsatt en noe løs vin uten den store lengden. Mangler syrer i finish. Hadde forventet mer av denne. Finner det vanskelig å vurdere om den rett og slett er for ung og trenger noen år til, men tror at vinen rett og slett ikke er særlig vellykket.

Bairada Garrafeira VB 1988, Fonseca
Ganske ung fortsatt. 100% Baga. Flott klar farge. Elegant duft, stall og lær. Fint treverk på smak, litt modning, ikke veldig moden, lett, elegant og rik. Et lett syntetisk stikk trekker ned litt etter min mening, men her var jeg i klart mindretall. Likevel; en utmerket vin. Trolig kveldens beste Fonseca.

Casa de Saima Bairrada 1998
Flott fruktdrevet nese, rik frukt. Bra balanserende syrer, fin balanse og bra lengde. Frukt hele veien. Relativt enkel, men vellaget og deilig. Ikke så voldsom og køllepreget som 97-utgaven. Ganske kjølig frukt. Riktig bra var dette.

Bairrada Vinhas Velhas 1995, Luis Pato
Jada. Minst ett hakk opp. Konsentrert frukt med strålende fokus. Flott og fyldig munnfølelse, innslag av einebær og røyk, samt mye annet godt. Lang, velbalansert. Strålende vin. En stor fremtid foran seg. Den som hadde en kasse av dette! Må ha vært et strålende kjøp da den var å få. Kveldens beste.

Bairrada Vinhas Velhas 1990, Luis Pato
Noe modning på fargen, noe lettere enn 95. Lysere frukter, bringebær, rips, ingen særlig modning på smak. Den samme lange og fruktdrevne, velbalanserte finishen. Delikat trepreg, rik, nesten Bordeauxaktig. Også dette en vin med fokus. Igjen strålende

Bairrada Goncalves Faria Reserva 1991
Strenge tanniner, og meget tørr. 8 år på fat har satt sitt preg på denne voldsomme og sære vinen. Lakris og mandel på nese. Vil frukten holde til tanninene får modnet seg mer? Svær, monstrøs vin. Interessant, men vanskelig å vurdere. Tett og konsentrert er den i hvert fall.

Med de 6 siste Dourovinene var vi over i druer som også benyttes i portvin (se artikkel annet sted). Flighten ga inntrykk av at den moderne stilen med eikete og fruktdrevne viner er kommet mye lengre i dette området enn feks i Bairrada.

Quinta de la Rosa 1995
Søt på nese og smak. Men ganske rik og fruktdrevet kjerne. Enkel kommersiell stil. En viss friskhet på finish. OK vin, men for søt etter min smak.

Quinta do Crasto 1996
Frukten er blåst på denne. Ubalansert, hul vin. Prikkende på tungen. Lett gjærsmak. Importøren hadde visstnok et parti som hadde andregangsgjæret på flaske. Dette må være en av disse.

Quinta do Crasto Reserva 1997
Veldig brent og masse toast på nesen. Uforsiktig omgang med eik tror jeg vi kaller det. Bittert og monstrøst, svært og ubalansert. Mangler faktisk litt midtsmak. På samme tid søt og bitter. Denne ”mer av alt”-stilen kommer her veldig i relieff til for eksempel Luis Patos klassiske og avbalanserte vinmaking. Styr unna!

Quinta do Vale de Maria 1997
Noe søt, men meget flott frukt, tett og konsentrert. Australsk stil, noe fremtredende eik og varm frukt. Pågående tanniner og syrer. Synd med eikebruken og eiketanninene. High toast stil. Mye av de samme idealene her som i Quinta do Crasto Reserva 1997, likevel en klart mer vellykket vin enn denne. For elskere av Australia mer enn for elskere av Portugal.

Redoma 1996, Niepoort
Endelig en tørr vin uten aggressive tanniner. Dyp farge, elegant, kjølig frukt, portvinspreget og kompleks nese med søt kjerne. Avbalansert, med hint av kirsebær og sjokolade. Fin balanse tanniner/syre. Konsentrert, meget bra vin.

Quinta da Gaivosa 1995
Utrolig flott, mørk farge. Definitivt en VIN. Igjen noe sødme, men denne gang med behersket eikebruk. God balanse og lengde. Ørlite preg av rosiner og toast, men til å leve med på grunn av den kjølige, velbalanserte frukten. Fin syresnert i finish, bra balanse. Absolutt godkjent.

De to siste vinene viser vel at det er håp for Douro også – til tross for at ”modernistene” synes å ha vunnet mer frem her enn i andre av de regionene vi smakte viner fra. Les for øvrig mer om motsetningene mellom tradisjonalister og modernister i Jostein Almes Rioja-artikkel.