Av Odd Rydland

Se bilder fra smakingen her. «Bilder/Barolo.htm -> Finnes nok ikke lenger.

Dette var siste smaking i klubbens Piedmonte-trilogi. De tidligere smakingene er beskrevet i notater fra Barbera og Barbaresco-smakinger, og endelig har det blitt tid til å skrive litt om Barolo

Nebbiolo er en finurlig og vanskelig drue. Jeg har heller ikke alt for mange anledninger til å smake på Barolo, selv om viner som feks Voerzio Brunate 88, Giacosa San Stefano 90, Mascarello Monprivato 90 og 91, Giacosa 67 og andre har blitt meg servert i klubbsammenheng eller i vinlag med gode venner. Jeg finner mange fellestrekk mellom Burgund og Barolo, både en krevende (for vindyrkeren) og ganske stedegen drue, terroirforskjeller og vingårdsinndeling, mange små produsenter med vekt på gamle håndverkstradisjoner osv. Burgund er kjent for å være vanskelig å trenge inn i, men  Barolo fremstår for meg som mye vanskeligere.

Av de forhold som gjør at jeg finner Barolo vanskelig, er:

• Ganske vidt spektrum av vinstiler mellom kommunene innenfor DOCG-en, og ofte ganske vanskelig å lokalisere vinens opphavssted ut fra etiketten.
• Manglende formell vingårdsklassifisering som feks i Burgund.
• Bredt spekter av vinstiler fra modernister, tradisjonalister og alle de som befinner seg midt i mellom. Det finnes tradisjonalister og modernister i Burgund også, men jeg finner ikke skillelinjene så markante der. Kanskje fordi den moderne Barolovin er et relativt ungt fenomen i forhold til tradisjonene i Burgund.
• Nebbiolo er en enda særere drue enn Pinot Noir, med tidlig bruning som ofte ikke er særlig relatert til faktisk modning, og tidvis hårreisende innslag av syre og tanniner som gjør de langt mindre innsmigrende å drikke unge enn unge Pinoter fra Burgund
• Mange Baroloer virker å ha et ganske kort drikkevindu, i hvert synes det som om det ofte  går veldig fort nedover med de etter at de har nådd toppen.
• Og seriøs Barolo er minst like dyrt som Burgund, kanskje enda dyrere på startnivå, selv om de ikke når pristoppene til feks Leroy og DRC i Burgund.

 Så hvorfor driver vi da med dette? For meg kanskje først og fremst pga den vidunderlig parfymerte og rike nesen i disse vinene, som gjør at fremstår på linje med god Cote Rotie og rød Burgund som  noe av det mest forførende man kan putte i et vinglass (i hvert fall når det gjelder røde viner) – selv om disse tre typene rød selvsagt ikke på noe måte lukter på samme måte – i hvert fall ikke vanligvis. Å bygge opp noen duftreferanser her kan være vanskelig.

Flight 1:

Barolo  Castellero Reserva 93, Fratelli Barale
Lett farge med litt bruning. Deilige sopparomaer, skogbunn og snev av tørket frukt. Raffinert, faktisk med litt honninganslag (!). Veldig ren og klar nerve i munnen, fint fokus, veldig syrlig og anstrøk av kirsebær. Ingen tungvekter, og en vanskelig årgang, men en av mine favoritter fra kvelden. Imponerende bra.

 Barolo  Marcenasco 93, Ratti
Mere eik, og mere bruning. Mere modning også på smaken, litt sopparomaer. Noe enklere, og klart ganske nær toppen. Lavere syrer og ganske modne tanniner. En vin i en mer moderne stil – nå er Marcenasco en vin fra La Morra og vil derfor alltid være av de mykere Baroloer. Tilgjengelig, men litt slapp og snill. Mer frukt og mer eik enn den første.

Barolo  Gramolere 93, Giovanni Manzone
Eddik.

Flight 2:

Barolo  97, Einaudi
Mørk purpur, med kirsebær og underskog på nesen. Veldig ren frukt, med forførende inngang i munnen. Tørr med snev av kirsebærstener, merkbart tannisk. Høy alkohol og distinkt varm frukt (årgangstypisk). Rik, kraftig men også myk på samme gang. Rik stil, mangler kanskje det siste i raffinement, men avgjort en bra vin.

Barolo  Ginestra Vigna Chiniera 97, Elio Grasso
Dypere frukt, og også noe mørkere. Litt tilbakeholden i nesen, snev av solbær og noe vegetalt (nesler????). Tilgjengelig og fint balansert, deilig fruktig finish, bra lengde som avslutter på kirsebær, søt frukt men ikke så varm i frukten som Einaudi, sødmen balanseres deilig mot syrene. Svært bra. Monforte.

Barolo  Vigneto San  Bernardo Riserva 95, Palladino
Svært lett i farge. Kommer fra Serralunga, som lager potensielt muskuløse og velstrukturerte Baroloer. Veldig uttalte trøfler og råtten underskog. Stram finish med innslag av tre og tanniner. Noe over toppen i munnen synes jeg, innslag av rødbeter og ”merde”. Rustikk og forbausende velutviklet for en 95 Serralunga.

Barolo  Monprivato 95, Guiseppe Mascarello
Castiglione. Veldig mørk, men igjen noe utvikling på nesen. En anelse av bruning på farge. Masse solbær på nesen, dette trenger masse luft og er trolig for ungt til tross for det innledende inntrykket. Stor frukt. Portvin med sopp i – hvis dere kan forestille dere det. Lang finish med storslåtte syrer. Stor i stilen, en forbausende vin, og veldig forskjellig fra mine minner om 90 og 91 årgangen. 

Flight 3:

Barolo  96, Fontanafredda
Denne produsenten, med fine eiendommer, har vært en distinkt skuffelse i flere år. Dette er igjen en litt overraskende vin, den er faktisk svært bra. Tilbakelent og diskret nese med hint av minte og lakris, men ren og typisk med rosevann og fioler også. Ren frukt, med velbalanserte, friske syrer i finish. Moderat lengde, ingen kanon men elegant og veldig bra for prisen.

Barolo  Bricco del Viole 96, Aldo Vajra
Nydelig rødfarge med heftig nese med innslag av solbær og eik. Svært syrlig med kirsebær i kjerne, veldig typisk for Vajra som produsent. Bra lengde, med innslag av vanilje, men moderate tanniner så vidt jeg kan vurdere og litt for eikete i den fasen den pt fremstår i. Jeg tror dette vil bli svært bra med noe mere lagring.

Barolo  Brunate 96, Bricco Roche Ceretto
Varmest frukt av disse 96-erne. La Morra/Barolo kommune, hvilket skal bety en noe mykere stil. Noe eik, men også den mest konsentrerte av disse tre. Betydelige tanniner, vellaget, men med desperat behov for mere lagring. Betydelig potensiale.

Flight 4:

Barolo Bussia Sottana 97, Aldo Conterno
Monforte. Ren og dyp frukt i nesen, kjølig stil til 97 å være, parfymert og rik, hint av fioler, elegant og klassisk. Med litt luft distinkte innslag av smørmalt – noe jeg har problemer med å forstå. New World Chardonnay javel, men i en Barolo? En suveren vin – men med et lite spørsmålstegn rundt smørmalten.

Barolo Bussia Sottana 94, Aldo Conterno
Dårlig årgang, regn, regn og mer regn. Så hva har vi her? Nok en superb vin. Ekstremt elegant og raffinert nese, noe lettere i munnen men deilig frukt, ren og med god lengde. Fin smakskurve. Snev av råtten underskog – men fortsatt en del å gå på. Aldo Conterno imponerer meg mer og mer, se også notatene fra Barberasmakingen.

Barolo  Riserva 90, Feyles (Fratelli Nicola)
Anis og lakris, lett klønete og kompakt nese, litt rustikk og grov. Også lett monolittisk i munnen. Mangler mellomsmak, litt utvannet og kort. Snev av tjære. Ikke noe klasse over denne.

Barolo  Conteisa Cerequio 90, Gromis/Gaja
La Morra. Stor og søt frukt. Ung farge og massive tanniner, snev av modning på fargen, Stor og imponerende, men snev av kokt frukt. Aner ikke hvordan jeg skal tolke denne. Nærliggende å si at dette er for varmt og mangler stil og nerve – men vinen har mye å gå på og jeg tror jeg skal avholde meg fra å trekke alt for bastante konklusjoner.

Flight 5:

Barolo  93, Paolo Scavino
Ganske ung på fargen for en 93. Tilgjengelig frukt med fine lengde, men litt klissen i stilen, litt syltetøy selv om det ikke er veldig dominerende, men ikke noe jeg liker noe særlig. Nesen utvikler seg bra med luft, mye primærfrukt og masse ekstraksjon. Stilen gir meg litt assosiasjoner til Vincent Girardin i Burgund. Avslutter med litt rustikke tanniner.

Barolo 93, Giacosa
Serralunga. Røt tjære – veldig tydelig – kunne nesten tro dette var overforbruk av eik, men det er det ikke. Litt stall og lær. Frukten skjærer gjennom etter hvert, utrolig konsentrert for en 93. Trenger tid, men tanninene begynner å modnes.

Barolo Faletto di Serralunga 93, Giacosa
Mindre åpen nese med innslag av toffee. Mer raffinert og med mindre røkpreg, og ingen snev av modning. Undertoner av roser og ganske mineralsk. Svært strukturert og syrlig vin med svært potensiale. Lang, med innslag av kirsebærstener i finish.

Barolo le Rocce di Serralunga 97, Giacosa
Mer tilgjengelig og primær enn  93. Delikat floral med en anelse søte undertoner. Fremstår som litt mer kommersiell i stilen enn 93 – det kan være årgangen men finner det vanskelig å spå om denne vinen på sikt. Raffinert nese som trenger godt med luft. Forbausende drikkevennlig for en ung Barolo på dette nivået. Deilig.

Flight 6:

Barolo Brunate 90, Bricco Rocche Ceretto
Suverent rik og kompleks nese, mineraler, anis og trøffler, rik, dyp og ren. Tørket frukt og veldig fin balanse i munnen, deilige syrer og ganske diskrete tanniner. Snev av tropiske frukter, drikker godt. Flott vin.

Barolo 90, Bartolo Mascarello
Selve nestoren blant Barolos tradisjonalister. Vinen er en miks fra ulike vinmarker, men han insisterer på å lage en blend i stedet for å markedsføre enkeltvinmarks tappinger, da han mener dette gir en bedre og mer konsistent vin.

Delikate aromaer av sadellær, minner litt om Aldo Conterno. Kirsebær kommer tydelig frem med lufting, kirsebærsteiner og stall. En anelse mere massiv og kompakt enn 89erene, en veldig flott vin, lang, men ikke fullt så lang som 89-årgangen . Lagres videre.

Barolo 89, Bartolo Mascarello
Litt brunere, men fortsatt en meget vakker og ren farge. Samme anslag som 90, men mere muskler og frukt. Litt kardemomme (referanser til Musigny her?), fast og fin struktur kombinert med en silkemyk inngang. Litt Musigny aktig, det også. Masse kirsebær, og med frukt langs hele smakskurven, meget lang og vibrerende finish. Utrolig elegant og finslepen. Tydelig tannisk, men tanninene er deilig innpakket i den fabelaktige frukten. Kveldens vin med klar margin. En opplevelse som vil bli husket.