Av Odd Rydland

Se bilder fra smakingen. -> Finnes ingen bilder. «bilder_Barbaresco.htm»

Smakingen var annonsert under temaet ”surt og sært?”, men det så ikke ut til å ha skremt noen. 21 deltagere hørte en sedvanlig opplagt Geir Gjerdrum presentere området og sine erfaringer fra møter med noen av Barbarescos mest kjente personligheter.

Når det er sagt så må det understrekes at dette ble en sur opplevelse. Undertegnede er ingen pyse når det gjelder syrenivået i vin, men hele 19, stort sett unge, Barbarescoer uten servering til er en utfordring for både tannemalje og magesyre, særlig når man etter den nye promilleloven har oppgitt å spytte og kjøre, og i stedet svelger ned noe av i hvert fall de beste vinene. Dette betyr ikke på noen måte – som man vil se av smaksnotatene – at vinene var dårlige, tvert i mot, men i denne sammenhengen ble det totalt sett mye syre. Med noe mere modning, og litt mat til, vil nok bildet være et helt annet.

Så over til vinene. Første flight besto av viner laget i kirkekjelleren i landsbyen Neive, på meget tradisjonell vis, og med bruk av gamle slovenske ”botti”, dvs viner fra Parocco di Neive, Vigneto Galina, i årgangene 95, 96 og 97. 

Parocco di Neive 95, 96, 97
1995-årgangen av denne var en fast vin, med meget tørr finish. Noe lysere og med mer briljans i fargen enn 96-årgangen av samme. Syrlig og tørr, med innslag av tre, kirsebær og litt skogbunn, og muligens med et lite innslag av modning. Mindre åpenbar nese enn 97, men en strammere og fastere vin enn denne.

1996-årgangen var mørkest av de tre, mindre syrlig enn 95, og også noe varmere i frukten enn denne. Kirsebær, men lite utviklet. Igjen en stram vin med bra fasthet i finish. Minst tilgjengelig av de tre årgangene.

1997-årgangen var søtest av de alle, med mer moden frukt, nesten et lite anslag av plomme og kirsebær. Relativt lav i syre i denne sammenhengen, ørlite bitter. Mest blomsterduft av alle tre, et lite hint av sjokolade, noe som nok er relatert til at 97 var et varmt år med stor fruktmodning. Men fortsatt bra struktur og lengde. Vinene hadde klare likhetstrekk i alle tre årgangene, og forskjellene mellom årgangene var meget pedagogisk og illustrerende.

 Så gikk vi over til en rekke flighter med viner fra Produttori dei Barbareco, igjen ganske tradisjonelt laget, med ca 20 dagers maserasjon (variasjoner fra cuvee til cuvee) og små botti denne gangen. Produttori del Barbaresco er et kooperativ, med totalt 59 leverandører av druer tilknyttet. En viss forsiktig modernisering har det vært i vinmakeriet de senere år, med bla noe kortere maserasjon enn tidligere.

Barbaresco Ovello Riserva 96
 Her er vi et lite hakk over Paroccos viner ja, i hvert fall på nesen. Tilgjengelig, floral nese med anslag av anis og trøfler. Mindre syrlig enn Vigneto Galina 96, søtlig treverk, kanskje litt ”snill” i denne sammenheng, men meget fast i finish, elegant og frisk. Noe sødme i finish, ingen bitterhet. Relativt åpen, etterlater et floralt og lett anispreget inntrykk. Delikat.

Barbaresco Pora Riserva 96
Litt mer trøffelnese, ørlite mer kompakt og ikke fullt så sensuell som Ovello. Noe lær. Søtere og noe tettere enn Ovello, ikke fullt så lang og elegant i finish. Lett ”klumpete” i forhold til denne.Barbaresco Pora Riserva 95
Søt, kompakt nese. Ikke veldig raffinert. Noe tobakk faktisk. Ikke veldig mye Nebbiolo-raffinement her. Også søtlig i finish, ikke så lang som Pora 96.

Barbaresco Rio Sordo  Riserva 96
Igjen svært floral og elegant nese. Velbalansert, med klare undertoner av sure kirsebær. Lang og stram, med lett bitterhet i finish. Tre og blomster. Velstrukturert, noe fastere enn Ovello.

Barbaresco Moccagatta  Riserva 96
Konsentrert vin med noe mer tyngde. En liten mineralsk undertone, med rik, floral og kompleks nese. Flotte og velbalanserte tanniner, dette er faktisk den første hvor jeg legger merke til tanninene i særlig grad. Faktisk et lite tjærepreg her, noe jeg mer forbinder med Barolo, også en anelse anis. Tett frukt, fruktig stil, frukten er veldig bra i hele smakskurven. Raffinement og balanse kombinert med bra konsentrasjon og meget bra lengde.

Barbaresco Rabaja  Riserva 96
Rik vin, kraftig stil, men mye sødme. Kompakt og løsere i strukturen enn de beste av de foregående, noe lavere i syre også. Lukter bra, men mangler noe friskhet. Synes å tåle luft i glasset over tid noe dårligere enn de øvrige.

Barbaresco Paje  Riserva 96
Lys og briljant farge. Vanskelig å lure mye duft ut av denne. Bra syrer, rene og friske, men igjen litt kompakt og ørlite klossete sammenlignet med de beste, med ørlite bitterhet i finish. Stram struktur, frisk, bedre enn Rabaja.

Barbaresco Montefico  Riserva 96
Åpen og tilgjengelig nese, delikat og rik, men kanskje ikke fullt så klokkeklar i finish som feks Moccagatta. Raffinerte tanniner. Kirsebær. Flott vin.

Barbaresco Montestefano  Riserva 96
Mer trepreget, med ørlite vridning mot sjokolade i aromaspekteret. Bra konsentrasjon og lengde, ganske tannisk på smak. Stram vin, mere strukturert enn Montefico. Rensker meget godt opp i munnhulen, bra tyngde. Elegant tross de markante tanninene.

Barbaresco Asili  Riserva 96
Lekker nese. Trøfler og mineralsk stil. Flott kombinasjon av struktur og eleganse, veldig tørr, men rik frukt som følger på i munnen. Ikke den mest raffinerte, men veldig god og tilgjengelig munnfølelse pga frukten. Fin frukt i finish. Litt røffe tanniner kan kanskje varsle om et lite balanseproblem, så et lite forbehold om å lagre for mye på denne kan kanskje være på sin plass.

Barbaresco Asili  Riserva 95
Lukter ikke bra, blir bedre med luft i glasset, men denne er nok ikke korrekt. Korrekte flasker av denne er bra, og langt bedre enn Pora 95.

Så skulle vi over til Bruno Giacosa, men Rabaja Riserva 96 var forvunnet i polets logistikk, så flighten  ble litt amputert. Til gjengjeld hadde vi i siste liten kastet inn Produttoris standard Barbaresco 1993 for sammenligning. Denne var meget lys i fargen, med en OK nese, lett med innslag av rips og faktisk litt rabarbra, noe som trolig skyldes en årgang med modningsproblemer og lett vegetale viner. Lett, syrlig og velbalansert, ikke særlig konsentrert. Friskt og fint, men over toppen. Likevel bra med frukt.

Giacosas Barbaresco 93
Med Giacosas Barbaresco 93 er vi på et annet plan. Mørkere og rikere, fruktig og røkpreget, anis og trøfler. Fin tyngde i munnen, en imponerende 93er. Bra lengde, fruktig og velbalansert. Noe lær. Deilig.

Barbaresco Santo Stefano di Neive Riserva 90
Tett farge med snev av modning. Uhyre søt, søtt treverk er førsteinntrykket, en kompleks vin men sødmen dominerer helhetsinntrykket. Bra lengde og tett fin frukt, men denne sødmen er ikke noe for meg. En Barbaresco for amerikanere?

 Til slutt gikk vi til modernisten Georgio Pelissero. Kort, kort maserasjon med steiner og stilker, og eik. Den straighte Barbaresco 96 var igjen forsinket i polsystemet, så vi gikk rett på Barbaresco Riserva 95 . En lett innledende kork blåser fort av, så vi konkluderer med at flasken er korrekt. Ganske delikat, men lett ufokusert nese. Mangler det sylskarpe fokuset i de beste Produttori-vinene. Snev av trøfler, men litt plumpt og knapt i munnen. Slutter litt bittert. Tja. Barbaresco Vanuto 96 . Igjen snev av kork, men denne gangen konkluderer vi med at vinen er defekt. Appelsinskall, uhyre syrlig og ubalansert. Urettferdig å gi noen nærmere vurdering av denne.

 Dessverre ble det dermed begrensete muligheter til å vurdere vinene  til en av Barbarescos ledende modernister opp mot de mer tradisjonelle vinene denne gangen. Likevel, konklusjonen må bli at Frankrike ikke har enerett på viner med terroirkarakter!