Av Odd Rydland

Flight 1:

Dom de Silene des Peyrals 2000, Coteaux des Languedocs
Kveldens eneste Syrah-vin – skjønt det er visstnok noe Grenache i denne også. Eiendommen, som er gammel og ligger skrint og forblåst til med gamle vinstokker (Syrah stokkene er fra 50-tallet) i lavlandet ovenfor Sete – ble overtatt av Skalli i februar 2000 og dette er således Skalli-teamets første årgang. Geologi med innslag av kalk. Handplukking og avstilking med 80% av produksjonen 18 mnd på gamle eikefat.

Animalsk nese med undertoner av eik, utrolig svart og tett nese. Furunål og kamfer, veldig konsentrasjon og flott lengde, fine syrer. Elegant og syrlig finish. Inntrykk av undertrykt styrke, stort potensiale (bekreftet da en resteslant ble drukket 2 dager senere, vinen har utviklet seg og fremstår som større, ikke svekket i det hele tatt). Stramme men ikke påtrengende tanniner. Eiendommen driver også med oliven, de hadde det vært morsomt å smakt.

Ch La Rouviere 1999, Bandol
100% Mourvedre – kravet i denne Provence-appelasjonen er så vidt jeg vet minimum 50%.

Varm nese, middels rød og litt opak farge. Ørlite snev av syltet frukt på nesen, men elegant og syrlig smak med fin lengde. Fin tanninstøtte og moderat sødme. Snev av lær og tobakk. En fin vin fra et område som sliter litt med kvaliteten – og prisene. Lammevin. Trenger luft.

Le Grand Millesine  1998, Ch Grand Moulin, Corbieres
Nå nærmer vi oss spanskegrensa. Denne vinen har klar og fin, rubinrød farge. Uhyre preg av fløtekaramell (tenk svett Smørbukk) og vanilje på nesen. Ikke veldig konsentrert i frukten og middels finish. Tja.

Clos de l’Escandil 1999, Minervois
Den terasserte vinmarken Clos de l’Escandil ligger rett over landsbyen La Liviniere, på grusdekket kalksteinsgrunn opp mot Svartfjellet, La Montagne Noire. Lang vekstsesong pga kjølige netter, og vanligvis sunn frukt pga kjølige vinder, men tidvis tanninstress pga tørke. Naturlig lave utbytter på rundt 25 hl/ha. En av de definitive topprodusentene i dette Languedoc-området.

Ørlite (men ikke sjenerende) snev av fløtekaramell her også, men med meget tett frukt med lite snev av eik. Maktige tanniner i finish. Røde bær og anstrøk av røyk i nesen. Flott konsentrasjon med anstrøk av sødme i smaken. Bra trøkk men uten å ofre elegansen helt. Mørk vin. Meget flott lammevin. 70% Syrah, 20% Grenache og 10% Carignan på gamle stokker. Håndplukking og 18 mnd på 80% ny eik.

Flight 2:

Cote de Rhone-Villages Trani 2000 Dom d’ Andezon
En spesialcuvee, noe dyrere enn den straighte Cote de Rhone fra denne produsenten. Eikepreget nese, vakker, tett, rød farge. Bra konsentrasjon i nesen, god dybde i frukten. Men ikke konsentrert nok i munnen føler jeg til å fremstå som balansert mot tanninene. Mørke røde bær og innslag av viltkjøtt. Ikke så søt som standardcuveen, som har blitt stadig søtere og ikke lenger alltid er det gode kjøpet den pleide å være. Noe trebitterhet i finish. Litt for plump og litt for eiket etter min smak.

Gigondas 2000, Ferraud-Brunel
Fra en tidligere Cote de Rhone-Villages som fikk egen AOC status tidlig på 80-tallet pga gode resultater, så vidt jeg husker. Nydelig og velbalansert, fruktig nese med innslag av bjørnebær og bringebær samt søtlige julekrydder og koriander. Delikat ansats i munnen med avbalanserte tanniner og fine syrer. Lang og finslig finsih. Elegant og deilig Gigondas som kanskje mangler det aller siste i konsentrasjon og trøkk.

Gigondas Haut de Montmirails 99, Dom de Brusset
Denne vinen har nettopp det lille ekstra trøkket som den forrige mangler. Nydelig parfymert nese som oser av klasse. Røkt kjøtt, mørke bær og eksotiske krydder. Stor munnfølelse og kanskje noe varmere frukt, flott lengde med en ørliten forfriskende bitterhet i finish, her er det også mere tanniner ute og går, men med konsentrasjon til å takle det. Merkbar eik, men med frukt til å takle det og trolig lagre det vekk. Overbevisende lengde. Strålende vin, men en dyr Gigondas – selv om dette trolig er den mest velrennommerte Gigondas på markedet.. 60%  Grenache, 25% Syrah, resten Mourvedre.

Flight 3:

Chateauneuf-de-Pape 1998 Cuvee Reine des Bois, Dom de Mordoree
Cristophe Delormes moderne og ekspanderende domaine i Lirac legger stadig nye alen til sin vekst. Dette er fra deres 3 ha i Chateauneuf-de-Pape, en miniatyrandel i forhold til størrelsen på de fleste øvrige eiendommer i området. Dette er seriøse greier fra en superårgang i Chateauneuf. Mørk og ultraseriøs nese, kompleks og mektig med mineraler og krydder, understøttet av eik. Det dominerende sjokoladepreget som etter min mening skjemmet denne vinen litt som helt ung (smakte 2 flasker i forbindelse med et vinkurs jeg holdt i 2000) er nå borte, men noen innslag av mørk Valrona-sjokolade finnes fortsatt. Krydret smak med veldig flott lengde på frukten. Svært lang og fruktdominert finish. Kraftige saker. 99 punkter av Robert Parker – som sikkert liker sjokolade – og kultstatus (og kultpriser) i USA. Steve Tanzer er også begeistret, men noe mer forbeholden med punktrene sine. Glad jeg fortsatt har en flaske igjen. Grenache-dominert så vidt jeg vet.

Chateauneuf-de-Pape 1998 Mont Redon
Diskret men merkbar eiking. Fin, rød, klar farge, med friske fine syrer med avbalnserte og fine tanniner. Selvsagt en lettvekter etter forrige vin, ikke veldig konsentrert men en hederlig og forfriskende vin. Bra substans og fine tanniner, fin vin uten imponatorstatus. Bra pris, under 200 kr er i ferd med bli sjeldent for Chateauneuf-de-Pape. Jeg liker slike hederlige og håndtverksmessig ærlige viner som ikke er ute etter å imponere.

Flight 4:

Chateauneuf-de-Pape 1999, La Crau de ma Mer
En veldig syrlig CdP. Litt fjøs i nesen. Veldig frisk, med kjølig og elegant frukt. Flott og elegant vin. Ingen varm kølle dette her, jevnt over veldig eleganse over 99-erne fra Chateauneuf-de-Pape. Blir likevel litt veik mot neste vin i 99-flighten.

Chateauneuf-de-Pape 1999, Clos des Papes
99-flightens beste vin, uten særlig tvil. Mørk. Maktfull men likevel elegant nese, rik og stilig, kjølig frukt, utrolig flott. Smak av lær med innslag av anis i nesen, flott lengde om ikke så lang som Mordoree 98, men friskere enn denne. Stilig og veldig bra Chateauneuf-de-Pape. En av mine favoritter år ut og år inn, selv om den begynner å bli dyr nå. Grenache 65%, mourvèdre 20%, syrah 10% og diverse 5%. Fra 29 ha vingård, ca 27hl/ha utbytte i et normalår, 12 mnd på fat uten fiiltrering.

Chateauneuf-de-Pape 1999, Ch la Gardine
Brunels –familien har drevet denne svært tradisjonelle og store eiendommen på 56 ha siden 1943. Utbyttet pr ha har de siste 10 år vært 28 hl/ha. Manuell plukking. 70% Grenache, 20% Syrah, 5% Mourvèdre, og resten 5% Cinsault, Terret Noir og Muscardin. Gjæring med skall i 17-21 dager med temperaturkontroll og lagring 9-14 måneder i fransk eik.

Mørk vin, ikke veldig åpenbar nese, litt røk. Ørlite hul og slutter ganske syredominert med eik i finish, uten all verdens til lengde. Rustikk stil. Litt ubalansert. Tja. 98-eren har godt renomme, og jeg har sett gode notater på dene årgangen også, så dette skuffet.

Chateauneuf-de-Pape 1999, La Nerthe
En historisk eiendom på 90 ha med aner tilbake til 1500-tallet. Mye gamle vinstokker. Syrah og Mourvedre dominerer her, noe som gir lagringsdyktige viner.

Frisk vin med innslag av maling i nesen, med ørlite eik og noe karamell. Frisk og smal finish med veldig bra frukt. Ørlite plump, mangler noe av syra i Clos des Papes, men veldig innsmigrende i munnen med beskjeden sødme. Bra, men husker den som bedre. Er denne flaska helt 100%?

En annen tanke; med den markerte satsingen på prestisjecuveen Cuvee des Cadettes kan det tenkes at kvaliteten på standardvinen er i tilbakegang. Dette ser ut til å være et vanlig problem hos mangfe produsenter etter hvert som mer og mer av den beste frukten jager Parker-scorer på over 95 poeng og dermed de mest pengesterke og prestisjeorientere vinkjøperne. Jeg har gode minne om 90-årgangen som befant seg i et betydelig antall i min vinkjeller en gang.

Flight 5:

Chateauneuf-de-Pape 2000, Ferraud-Brunel
Søtlig nese med innslag av julekake. Overraskende kjølig i frukten for årgang og produsent. Men ikke veldig kompleks, ørlite hul med litt trebitterhet i finish, noe tørr og ubalansert. Gigondasen er klart bedre.

Chateauneuf-de-Pape 2000, La Vieux Donjon
Ganske rik og lett søtlig nese. Enkel på smak og ikke spesielt lang. Litt gammeldags i stilen, hederlig og med beskjeden eikebruk. OK vin, men ikke mer. 98-eren av denne har vært utrolig hypet i USA etterå ha scoret masse poeng i livsstilsmagasinet Wine Spectator. 80% Grenache, 10% Syrah, 10% Mourvèdre og Cinsault – 75% av stokkene er over 80 years gamle. Dette skuffer etter min mening.

Chateauneuf-de-Pape 2000 Les Cailloux, Brunel
Ca 65% Grenache, 20% Syrah og 10% Mourvedre + 5% diverse. 21 ha like ved Mont Redon. Avstiling og både gjæring og utvikling skjer på en blanding av fat og store tanker. Cailloux er så vidt jeg vet det lokale navn for de store, røde rullestenene som vinmarkene i Chateauneuf er så fulle av.

Denne er klart best av 2000-ene. Finslig nese med innslag av røde bær og søte krydder, men ganske hardt eiket. Flotte syrer i finish og eikebruken synes å matche frukten godt. Overbevisende lengde med fin tørrhet i finish, fin balanse, lang og stram. Dette er overbevisende, selv om diskusjonen går om eikebruken i denne.

Chateauneuf-de-Pape 2000, La Crau de Ma Mere
Mørkest i 2000-flighten, nesten svart. Dyp, kjøttfull (kjøttbuljong) nese. Veldig stor i munnen med flott lengde i frukten. Men får trekk for noe tretørrhet i finish, den har for så vidt en imponerende frukt og noe balanserende fruktsødme til å bære det nå, men vil dette utvikle seg i balanse? Jeg synes tretørrheten her er mer uttalt enn i Cailloux, men forstår på andre som, har smakt denne flere ganger, at de ikke har reagert på dette i andre flasker.Unntatt for dette en imponerende vin.

Flight 6:

Chateauneuf-de-Pape 1996, Dom de Beaucastel
Perrinfamiliens stolthet gjennom tre generasjoner lager en av områdets absolutte toppviner. Man bruker, som en av få, alle 13 tillate druesorter fra stokker med snittalder på 50 år, og aldri med utbytte over 30 hl/ha. Organiske prinsipper har vært fulgt i en årrekke.

30 % Mourvedre gir vienen tanninstruktur og evne til å tåle oksidering. 30% Grenache gir varm frukt og god munnfølelse. 10% Syrah, 5% Muscardin og 5% Vaccarese øker kompleksiteten og stuffing, mens 5% Cinsault gir duft og parfyme. I tillegg kommer altså 7 andre. Alle vinifiseres separat og blendes etter at malolaktisk annengangsgjæring er fullført, noe som nok i betydelig grad er med på å bidra til den konsistente stilen i disse vinene. Spesielt for eiendommen er man man gir druene en ultrarask oppvarming før de får 12 dagers eikefri maserasjon.

Beaucastel-flighten viste tre viner med en konsistent stil til tross for årgangsforskjellene. 96-årgangen  er en nydelig vin, fokusert nese med meget fin struktur og fokus hele veien. 96-årgangen har flott lengde, ren og fokusert, stram vin. Mangler litt av den rikheten som man kanskje vil forvente av en Chateauneuf-de-Pape – men i min bok er det positivt. Pepperpreget svært tydelig. Dette er bra!

Chateauneuf-de-Pape 1997, Dom de Beaucastel
Alment anerkjent som en svak årgang i Chateauneuf-de-Pape. Tilbaketrukket nese, men likevel umiddelbar frukt i munnen, ørlite hul og ufokusert i finish i forhold til foregående vinen. Men da sammenligner vi på høyt nvå. Nydelig, klar farge forresten. Lett og delikat, kjølig og elegant, men mangler litt konsentrasjon. Men likevel en fin vin, og langt bedre enn enkelte rapporter jeg har sett om denne.

Chateauneuf-de-Pape 1999, Dom de Beaucastel
Mørkest i flighten. Veldig tiltalende nese med innslag av fioler og pepper understøttet av noe eik.Veldig flott, ren frukt, kjølig og konsentrert, med godt, fast og langt grep i finish, Særdeles bra vin, etter min mening kveldens beste, selv om den får konkurranse av Cailloux 2000 og Mordoree 98, og kanskje også Clos-des-Papes 99, på Chateauneuf-de-Pape-siden.