Av Odd Rydland

Hermitage hvit 95, Gerard Chave
Hvit Hermitage lages på en blanding av druene Marsanne og Roussane. Blandingsforholdet kan variere betydelig, men så vidt jeg vet bruker Chave 85% Marsanne.

Tropiske frukter, krydder (muskat?), ørlite touch av eplesteiner. Masse primærfrukt, og overraskende tilgjengelig i munnen. Lett anslag av smør, veldig fruktig, flotte syrer og stor lengde. Fatbruken godt integrert, svært lite utvikling å spore i denne vinen, strengt tatt et barnerov. Ganske oljete tekstur med innslag av sitrus og tropiske frukter. Ren og elegant stil. Flott vin med stor fremtid.

Flight 1 – Crozes-Hermitage:
I teorien er det tillatt med hvite innblandingsdruer i Crozes-Hermitage, men praksisen er ikke mye utbredt i dag.

Crozes-Hermitage Guiraude 98, Alain Graillot
Graillot satser på maksimalt fruktuttrekk med delvis hele druer I gjææringskaret og en temperaturkontrollert og ganske lang maserasjon. Vinene hans er alltod svære, ofte nesten litt karikerte, i stilen som unge. Guiraude er spesielt utvalgte fat (ett års fatlagring) og derfor 100% fatlagret, mens standardcuveen består av de gjenværende fatene blandet med vin fra tank. Han bruker visstnok aldri fat som ikke er brukt ett minst ett år før han kjøper de, så ny eik er det ikke snakk om her.

Blåsort farge. Intens fruktighet, mørke bær, spesielt krekling, men også hint av blåbær. Meget snerpende og syrlig, lang ettersmak. Muskuløs og lovende vin med flott, kjølig frukt og pågående tanniner. En vin som på dette stadiet fremstår som ung, rå og ikke så rent lite aggressiv. Spennende å se hvordan dette utvikler seg, vinen virker å ha meget stort potensial. Ganske utilnærmelig, men dette var en av mine favorittviner denne kvelden. Hvis det var hvite druer i denne vil jeg bli uhyre forbauset!

Crozes-Hermitage 98 Cuvee Louis Belle, Albert Belle
Druer fra ås-delen av appelasjonen (en ås-Croz). Croz er en relativt stor appelasjon med mye flatland men også en del vinmarker av høyere kvalitet, og nettopp kvalitetsvariasjonene og uforutsigbarheten er en av appelasjonens problemer. Men dette er altså  fra de bedre partiene. Mer søtlig og eiket i nesen, også lysere på farge enn Guiraude. Også snerpende, innslag av kamfer, men mer feminin og ikke dette voldsomt fruktige, nesten bøllete preget som den foregående. Snev av eikekokos. Lovende, men snillere og mer kommersielt. Tilgjengelig og fyldig. Fin og syrlig avslutning med medisinalt tilsnitt.

Crozes-Hermitage 95, Alain Graillot
Dette er standardcuveen til Graillot med litt lagring. Denne vinen begynner å gå seg til, med umiskjennelig preg av furunåler og medisinalt og kamferpreget islett. Litt mini Cote-Rotie i stilen. Meget syrlig, tørrer bra opp i munnen, men tanninene har begynt å modnes litt. Slank og ganske elegant stil, som ung var denne vinen som Guiraude 98 også ganske outrert i stilen, dog ikke i samme grad som denne.

Flight 2 – Cornas:

Etter in en årrekke å ha vært ”den fattige fetteren” i Nord-Rhone, med fallende produksjon og svakt renomme, er Cornas nå skikkelig på hugget. Men det må sies at noe enhetlig intrykk av appelasjonen – som i utgangspunktet skal lage de mørkeste og mest rustikke Syrah vinene i Rhone – var det ikke lett å få. Tvert i mot sprikte vinstilene kanskje mer her enn i noen av de øvrige appellasjonene.

Cornas 98 Vielles Vignes, Alain Voge
Rik og rund nese, med islett av eik. Fyldig og besnærende, med bjørnebær, andre søte bær og rimelig parfymert, krydret. Noe sødme i munne, men flotte syrer. Sivilisert, rik stil, ikke så rå som Guiraude 98. Ganske tannisk, noe krekling og blåbær her også, noe varmere i frukten, flott lengde. Deilig nå . men bør lagres. Snev av sjokolade, masse stuffing og tanniner lover godt for fremtiden. Et sensuelt anstrøk som feks Guiraude ikke hadde og som jeg likte svært godt.

Cornas 98, M. Chapoutier
Mer tilbakeholden i nesen, lysest i fargen av de tre Cornasene. Chapoutier lager alltid en lett og ganske elegant Cornas. Litt eik her også, men mer tannisk og pågående i munnen enn det innledende inntrykket skulle tyde på. Kjølig frukt og tydelige tanniner. Bra vin i en elegant stil, kanskje ingen erketypisk Cornas – for lett i stilen – men som sagt var alle Cornasene i hveldens smaking var ganske forskjellige. Ganske snill vin, tilgjengelig, kanskje litt for snill for en Cornas.

Cornas Terre Brulee 98, Jean-Luc Colombo
Den mest eikete av disse tre, ikke helt umulig eikepreget men et visst bittert eikepreg slår gjennom også i munnen. Veldig syrlig og mindre stuffing enn de øvrige. Bortsett fra kontroversiell eiking kanskje ingen dårlig vin, men den svakeste Cornasen i kveld. Dette er Colombos billigste Cornas. Jeg har dessverre ikke smakt lagret Colombo og aner ikke om disse vinene vil lagre av seg eiken, men for meg fremstår de få Colombo-Cornasene jeg har smakt som ødelagt av overeiking. Også hans enkelre Cote de Rhone er hardt eiket, men ikek så brutalt som her.

Flight 3 – Cornas/ Cote Rotie/ Hermitage:

En flight som var satt opp for å stille tre appellasjoner i samme årgang opp mot hverandre.

Cornas 96, Auguste Clape
Mørkest av de tre i flighten. Meget delikat frukt på nesen, hint av kamfer og eukalyptus, kjølig frukt (får nok drahjelp av årgangen – som er superb i de fleste franske områder og også tildels i Italia hvis hangen går til viner med eleganse, renhet og syre) . Drikker flott nå, særdeles avbalansert, tilbakelent, lang og elegant. Lakris og solbær i finish, modne tanniner, fin lengde. Utviklet seg flott over hele kvelden, en av mine absolutte favoritter i kveld. Veldig elegant, veldig fokusert og veldig stilig. En Cornas som er stiligere enn velrenomerte Cote-Rotier, tro det eller ei. Jo mer jeg tenker på det, jo mer sannsynlig er det at dette var kveldens beste vin.

Cote Rotie B&B 96, E. Guigal
Noe eik, kjølig stil, snev av sjokolade, elegant vin, dog ikke så ren og elegant som Clape. Syrlig, med fint integrerte tanniner med fin friskhet og lengde. Denne vinen er stabilt bra fra år til år, med behersket eikebruk – i motsetnign til Guigals luksuscuveer. Men faktisk mer rustikk enn Clapes Cornas, og uten dens fenomenale renhet og konsentrasjon. Alle tre vinene i denne flighten var årgangstypiske med kjølig, ren frukt og fine syrer.

Hermitage Marquis de la Torette 96, Delas Freres
En lys Hermitage, også litt lett på nesen. Ren Syrah-frukt med innslag av furunåler. Syrlig og drikkeklar. Noe brent kaffe og hint av solbær på smaken, noe varmere enn de to øvrige 96-erene i stilen, og ikke den samme elegante balanse som disse heller. Noe tanniner, men drikker bra. En bra vin, lett for en Hermitage, en viss ”klønete” vinmaking avdekkes kanskje pga det selskapet den er satt opp i her. Delas er ujevne og definitivt ikke i den fremste tetgruppen av Rhones vinmalere.

Hermitagen var lettest (skal tradisjonelt være en ”maskulin” appelasjon som forener kraft med eleganse – en slags Rhonsk Bordeaux?) og Cornasen mest elegant – ikke helt etter læreboka (for å si det mildt), men har nok noe med vinmakerkunst å gjøre.

Flight 4 – Cote Rotie Jamet:

Cote Rotie 94, Jamet (Jean-Paul, Jean-Luc) ?
Brødrene tok over sine 4 ha i Cote Rotie etter sin far Joseph i 1991 og har utvidet arealet med ett ha siden da. Eiendommen ligger på platået over den bratteste skråningen (med sine 55% i enkelte partier er den blant de aller bratteste vinmarker i Europa), og vinene er klassiske, elegante og aromatiske Cote-Rotier. Det sterke aromatiske preget som gjør Cote Rotie til kanskje den lettest gjenkjennelige kvalitetsappelasjonen i Frankrike har tradisjonelt vært tilskrevet innblandingen på opp til 20% hvit Viognier som er tillatt i denne appelasjonen. Bare 5% av arealet på 140 ha er imidlertid beplantet med Viognier, og en rekke produsenter har droppet druen – så det er klart at det er særegenheter ved denne bratte, solsvidde skråningen som Syrahen som gror her sin finslepne og velduftende stil.

Denne vinen hadde en fin og ren, men kanskje vel lys, rødfarge. Fin og ren frukt med snev av eukalyptus og røde bær. Ikke vesentlig modning på aromaspekteret, men vinen fremstår som velbalansert nå med godt integrerte tanniner og drikker godt nå med en frisk og syrlig avslutning. Etter min mening er denne vinen på drikkeplatået nå og det kan virke usikkert om videre lagring har stor hensikt selv om den sikkert vil holde lenge enda. En fin prestasjon i en vanskelig – men ikke dårlig – årgang.

Cote Rotie 97, Jamet
Nydelig rubinrød farge, vesentlig tettere enn i 94-årgangen. Flott aromatisk nese med anstrøk av eik, rik smak med antydninger av solbær og lakris, men også lett medisinal med et lite snev av grønn paprika og pepper.Svær vin, både denne og 98-eren er vesentlig større og rikere i stilen enn Guigals 96-er. Betydelig utviklingspotensiale, både konsentrasjon og tanniner er på plass her. En annen av kveldens favoritter for meg. En klassisk og elegant Cote Rotie som trenger mer tid.

Cote Rotie 98, Jamet
Lik 97eren på farge, men mer lukket nese og med mer tydelig eikeanslag.Tett og syrlig, med uferdige og veldig tydelige, men finslepne, tanniner. Også denne litt vegetal i stilen med urtearomaer, mindre tilgjengelig enn 97. Igjen en svær vin med stor fremtid – men dog med noe mindre konsentrasjon og størrelse enn 97 selv om vinen er så ung at det er vanskelig å vurdere dette helt. Litt toastpreg som blir tydeligere ut over kvelden, dette i motsetning til 97eren hvor jeg opplever at frukten åpner seg opp etter god tid i glasset. Vanskeligere å vurdere, synes jeg, enn 97. 98 er ansett som en ”større” årgang enn 97, og det er vel et spørsmål om denne ikke rett og slett trenger mere tid. Man kan imidlertid lure på om det ikke er en gradvis økning av eikebruken i brødrenes viner?

Flight 5:

Cote Rotie Jumelles 97, Paul Jaboulet
Ganske lett nese med en viss modning, ørlite snev av bruning på fargen, også her noe eik. Lett sødmefyllt inngang med bra syrer i finish. Middels lengde, ganske modne tanniner. Anis og ørlite touch av sødme. Mistenkelig med denne modningen. Lett tilgjengelig vin med et lett kommersielt anstrøk etter min mening. Et stykke under Jamet 97 i kvalitet, men også en drøy 50-lapp billigere.

Hermitage Sizeranne 97, M Chapoutier
Dessverre håpløst korket.

Hermitage Pied de la Cote 98, Paul Jaboulet
Tett vin, brukbar konsentrasjon, men igjen ørlite søtlig i stilen og et tydelig toastet eikepreg. Klart en ung vin, ingen mistenkelig modning her, ren og pen frukt men ganske tannisk. God lengde og fine syrer. Interessant Hermitage til prisen, verdt å lagre på. Bra vin – uten å vekke den helt store begistringen hos meg.

Hermitage La Chapelle 98, Paul Jaboulet
Lys i fargen til Syrah å være, lett portvinspreget nese med anstrøk av sjokolade,. Veldig søt, veldig eiket og med en voldsomt stor munnfølelse. Meget internasjonal i stilen og kanskje den av kveldens viner som det er vanskeligst å identifisere som Syrah, dog er det et tydelig preg av kamfer her. Imponerende – og lett å like. Ren og harmonisk med en relativt snill finish til å være en alt for ung Hermitage. Mye stuffing og flott lengde, stor og saftig, ekspansiv og attraktiv i munnen, men igjen dette snille preget. Delikate røde bjørnebær. Forbausende tilgjengelig. Dette kommer til å score masse poeng blant de som er innstilt på å la seg imponere og forføre. Dette er ikke min stil – og med dagens pris kan man få to Clape Cornas + en hundrelapp i vekslepenger for det denne koster. Dette må vel være det amerikanerne kaller en ”no-brainer”?