Av Odd Rydland

Først noen generelle bemerkninger, i hovedsak basert på Remington Norman og Anthony Hansons bøker.

Meursault:
170 vinprodusenter, totalt 305 ha vinmarker av Village klassifisering og 132 ha Premier Cru. Nesten bare hvitvin. Hvite viner fra Blagny er enten Meursault-Blagny eller bare Meursault, og fra Santenots Meursault-Santenot.

Viktigste Premier Cru: Genevrieres, Charmes, Poruzot, Perrieres, Gouttes d’Or, Boucheres. 18 Premier Crus, men flere av de oppdelt i ulike ”climats”, feks i Genevrieres Dessus og Genevrieres Dessous.  regnes som den erketypiske Meursault., lime, honning og nøtter. Fersken og havremel har jeg også sett brukt.

Puligny:
75 produsenter med 114 ha vinmarker av Village klassifisering, 100 ha Premier Cru og 20 ha Grand Cru. Total produksjon/år 88000 kasser hvit og 3200 kasser rød. Ca 25% av produksjonen selges av Pulignyprodusenter, 25% selges videre i bulk og 50% selges av negocianter.

12 Premier Cru vinmarker + 3 i Blagny. 4 Grand Crus.

Grand Crus:

• Le Montrachet:  Totalt 8 ha, hvorav 4 ha i Puligny. Drouhin største eier (Marquis de Laguiche).
• Batard-Montrachet: 11.9 ha, hvorav 6 ha i Puligny (fordelt på 49 eiere!)
• Bienvenues-Batard-Montrachet: 3.7 ha
• Chevalier Montrachet: 7.4 ha. 16 eiere, minste plot Leflaive, 0,08 ha!

Jordsmonn:
Nærmest Meursault – gjelder bla Chalumeaux – tynn jord med løss og stein, partier med skifer. Gir lettere og mer florale viner enn markene nær Chassagne, som er kraftigere og rikere.

Midt i – gjelder bla Folatieres og Champs Gain – variabelt jordsmonn, Folatieres har feks mye kalksteinsløss, Perriere er steinete, Clavoillons har dypere jord. Disse markene gir de mest ”maskuline” og strenge vinene, med bra utviklingspotensiale.

De sydligste markene, feks Pucelles, Caillerets regnes som de beste. Det er også disse som er nærmest Grand Cruene.

Chassagne:
180 ha Village, 159 ha PC, 11 ha GC. 120.000 kasser/pr år, hvorav 42% hvitt (for 50 år siden var 80% rødt). Pinot Noir områdene er de med dypest jordsmonn og med høyest innslag av jernoksyd. 18 Premier Crus, inndelt i opp til 4 ”climats”, slik at det totalt er 51. Obskure marker ha rett til alternative navn, feks Morgeots, som er på 58 ha og har 22 ”lieu-dits”.

I tillegg til å dele Montrachet og Batard med Puligny, har Chassagne Grand Cruen Criots-Batard-Montrachet på 1.5 ha for seg selv.

Feltet over og på begge sider av landsbyen består av en basis av ”oolittisk” kalkstein – havbunnsfossiler. Jordsmonnet varierer fra ”terre rouge”, med innslag av leire i partier av Vergers og Chenevottes, via hvit marl i Morgeots, Champs Gain og Boudriotte (Ruchottes tilhører også dette området, men lenger opp), til jernholdig jord i sør mot Santenay, med innslag av hard leire og stein i enkelte marker. Chassagne lager ofte de mektigste, mest krydrete, hvitvinene av disse tre kommunene, nok en konsekvens av at landsbyen ligger lavest av de tre og i hovedsak har mektigst jordsmonn, selv om dette varierer noe.

Smakingen:
Først startet vi med noen 97ere. 97 var preget av en ganske varm sommer, litt regn tidlig i september. Flott vær fra midten av september (svært varmt) og noen uker fremover. Lavt utbytte, sunne konsentrerte druer. Problemer med modning i forhold til innhøstingstidspunkt og varme medførte høyt sukker og lave syrer,  raske og tidlige gjæringsprosesser (inkl tidlig malo) reduserte kompleksiteten i vinene. For røde er årgangen betegnet som en meget heterogen årgang. Kort maserasjonstid ga lave tanniner som normalt vil være nødvendig for å kompensere for lave syrer.  Modne, tette, fruktdrevne viner, ganske innsmigrende (sensuelle), men uten struktur og kompleksitet for storhet og ett langt liv. Enkelte fremragende viner, men i hovedsak god drikke mens man venter på 96 og 95. De hvite skal ifl læreboka være snille, fruktige, til dels fete viner, med lave syrer, til dels høy alkohol, gjerne litt kort i finish. Attraktive, men ingen stor årgang. På vår Burgund 97 smaking i september 2000 ble vi likevel positivt overrasket over nivået på de hvite.

1.1  Puligny-Montrachet «Champs Gain» 1997, Olivier Leflaive
Lys farge, flott grønnskjær. Frisk duft  – sitrus, svakt fatpreg, kalk og «skalldyr». Veldig syrlig og intens, virker mistenkelig. Syren svir litt på slutten av smakskurven, omtrent som å ta askorbinsyre. Stikkende og uintegrert. Etterhvert en svakt søtlig og litt syntetisk duft, likevel klart bedre enn Leflaives Morgeot 97 på -97smakingen. Andre med riedel Montrachet mente den var bra. Det lett tropiske preget er nok årgangsbetinget (varme). Generelt viste hvit smakingen at hvit Burgund er svært sensitiv for bruk av glass, og at store, åpne glasstyper gir vesentlig bedre nyanser enn smalere glass. En ganske bra og kommunetypisk vin, men minus for syrene (tilsatte?).

1.2  Chassagne-Montrachet «Grandes Ruchottes» 1997, Fernand & Laurent Pillot
Dypere gul farge. Fet duft av tropisk frukt, svidde fat og svovel. Ufrisk vin med lav syre og bittert, sviende alkoholstikk i avslutning. Denne vinen var det ikke mye bra å si om, særlig preget av brente fat som totalt dominerte vinen. Kjøpt i caven i Chassagne og den var da vitterlig ikke så dårlig ved tidligere avsmakinger. Jeg minnes en ganske åpen, fruktdrevet og tilgjengelig vin, hvorfor kjøpte vi den hvis den var slik?

1.3  Meursault «Genevrieres» 1997, Francois Jobard
Lys med flott grønnskjær, kompleks og flott duft av sitrus, hasselnøtt, «kalk», fat og smørmalt. Elegant og slett ikke baktungt. Frisk og intenst syrlig denne også, med litt av den samme stikkende avslutningen som Leflaive sin vin, men langt mindre utpreget. Syren bedre integrert. Veldig stram vin, uferdig, trenger mer lagring. Veldig flott. Godt likt av forsamlingen.

F Jobard er en liten produsent med 5 ha, En la Barre = 0.13 ha. Nær organisk drift med viner som ligger lenge på bunnfall (12-18 mnd) før omstikking.Så opp til 3 mnd på fat, før de klares  (med kasein og bentonit) – kun i enkelte år , deretter 1-2 mnd på fat før filtrering og tapping. 15-20% ny Vosges eik. Tradisjonelle, lagringsdyktige viner som kombinerer en lett rustikk stil med betydelig finesse.

2.1  Chassagne-Montrachet 1ere Cru 1997, Louis Latour
En negociantvin fra Latour. Veldig stum på duft, gir lite. Syrlig og slank vin med liten konsentrasjon og noe vandig munnfølelse, og relativt kort avslutning. Ganske svakt til å være 1ere cru. Sammen med Pillot kveldens svakeste vin.

2.2  Puligny-Montrachet «Chalumeaux» 1997, J. Matrot
Lys farge med vakkert grønnskjær. «Bare» 13% alkohol. Intenst sitruspreg på duften, også «kalk» og ørlite toast. Slank og elegant vin med utsøkt duft. Intens og konsentrert. Fortsatt umoden. Flott vin. Matrot overbeviste denne kvelden. Stramme og rene viner med nydelig kalkpreg. Nesten litt Chablisaktig.

Matrot er en større produsent (20 ha), beliggende i Blagny, på grensen til Puligny. 20 ha. Bruker kun nye fat på sin bulkvin (Bourgogne Chardonnay). Bruker også relativt lang tid på bunnfall (8-20 mnd) og kun en omstikking. Remington Norman: Ganske tilbakeholdne viner, rik, moden frukt, men ikke overmodne. Lagringsviner.

Så gikk vi over til en flight 98-ere. Clive Coates sier flg om 1998:

1998 svært problematisk årgang. Frost, hagl og oidium. Ekstremt varm og tørr august med stressing av vinstokker. Første halvdel av september våt. Heldigvis bra vær fra midten av september, da innhøstingen startet. Tørr nordavind i siste liten, tørket opp vinmarkene og modnet druene de siste dagene. Sørget for ren frukt uten råte.

Frost reduserte avlingene mye denne våren, spesielt i de beste marken i Meursault og Puligny. De beste vinmarkene er mest utsatt for frost fordi det er nettopp her at stokkene setter skudd først. I disse marken ble avlingen halvert.

3.1  Puligny-Montrachet «Folatieres» 1998, Rene Monnier
Første møte med 1998-årgangen. Ikke lovende. Veldig fruktig duft med sitrus og gul tropisk frukt. Svært søt duft. I munnen enda søtere, denne må ha restsødme. Bra konsentrasjon og brukbar syre, men ufrisk og flabby. Nesten litt Macon-karakter, og vel umulig å plassere som Cote d’Or. Vinen fikk mye kritikk. Ingen hadde smakt produsenten før.

3.2  Meursault «Charmes» 1998, Rene Monnier
Samme sødmefyllte preget igjen – tropisk frukt med noe sitrus. I tillegg et lett svovelstikk. Likevel noe strammere stil enn den forrige, men dette var likevel ikke bra. Varm munnfølelse, og ikke særlig elegant. Årgang eller produsenten som har skylden? Dette var iallfall skuffende, og .

3.3  Chassagne-Montrachet 1998, Blain-Gagnard
En av svært mange Gagnarder i Chassagne, stort sett med familiebånd og de fleste med godt renomme. Renere duft, mer sitrus og mindre åpenbar tropisk frukt. Likevel noe klissete og syntetisk over dette også. Den beste av de tre 98erne. Bra syrestruktur. Likevel marginalt skuffende fra en vanligvis pålitelig produsent, men dette er jo også bare en kommunevin – men det er jo de neste vinene også! Totalt sett sitter man igjen med et stort spørsmålstegn om denne årgangen etter å ha prøvd disse tre, selv om tre viner og to produsenter selvsagt er alt for lite til å danne seg noen form for konklusjon.

To Meursault kommuneviner i den superbe 96-årgangen fulgte så.

4.1  Meursault «En la Barre» 1996, F. Jobard
Village «Lieux dit». Dette var andre greier. Ren og stram duft av sitrus, kalk, «sjøbunn» og nøtter og et snev av smørmalt. Her var det tydelig godt integrerte syrer, ikke som i 97erne. Bra lengde. Fetere vin enn Matrot sin vin, men likevel stram og elegant. Ren og fin stil. 1996 viser sin klasse. «Klassisk Meursault» i følge forsamlingen – særlig de med Montrachetglass (bla Pål).

4.2  Meursault 1996, J. Matrot
Veldig lys farge med flott grønnskjær, ren og klar duft av sitrus, «kalk» og et flinaktig mineralsk preg. Puligny i stilen. Dette minner igjen om god Chablis. Det har vel noe med årgangen å gjøre. Stram og slank vin – helt ren og fin, ikke spor av svovel. Svært syrerik, men de er godt integrert i vinen og følger med gjennom hele smakskurven. Veldig flott vin.

Verdt å merke seg at den «bare» hadde 13% alkohol. Det kan skyldes at Blagny (Matrots adresse) ligger høyt, men jeg tror ikke det er årsaken. Village-parsellene til Matrot ligger nede rundt byen. Han chaptaliserer kanskje litt mindre enn de andre. Chalumeaux 1997 hadde også bare 13%. Matrot bruker lite ny eik, den nye eiken brekker han inn på Bourgogne Blanc. Han er veldig opptatt av terroir, men bruker likevel kunstig gjær. Det er litt selvmotsigende og ganske skuffende. En av årsakene skal være (Normann/Coates?) at sprøyting ofte dreper den naturlige gjæren i hans vinmarker, slik at han ikke kan være sikker på at den fungerer. I såfall dobbelt skuffende. Likevel, vinene er gode, men kunne kanskje vært enda bedre?

Hvite 95 ere begynner etter hvert å bli tilgjengelige igjen.

5.1 Chassagne-Montrachet «Morgeot» 1995, Chateau de Maltroye
Den første vinen med modning. Dyp gul farge med veldig tydelig honningpreg. Også innslag av sitrus og noen sekundæraromaer som er litt vanskelig å beskrive. Honningpreget etter hvert svært tydelig, men slett ikke ubehagelig. Krydret duft og smak, klart fennikkel etter min mening. Vinen var laget/fått et litt oksydert preg som kledde den godt. Viskøs munnfølelse med bra syresnert, bra lengde og en behagelig bitterhet i avslutningen. Fin vin med litt karakter og villskap i seg.

5.2 Puligny-Montrachet 1995, G. Chavy
Overraskende lys farge, snev av lys tropisk frukt på duften, men ikke for søtladen. Veldig enkel vin som fremstod som ung, men uten kompleksitet og egentlig veldig snill stil. Dette synes jeg har vært typisk for alle Chavy-vinene jeg har smakt. Rent og pent men ikke så veldig spennende.

5.3 Puligny-Montrachet «Folatieres» 1995, G. Chavy
Denne hadde betydelig mer stuffing, med mer kompleks duft. I tillegg til den lyse tropiske frukten var det også noe mineralsk preg. Dette var en bra vin som fortsatt var veldig ung. Kun primæraromaer fortsatt. Litt snill denne også, men for all del bra. Godt likt.

Chavy eier 2.66 ha av Folatieres i den bratteste delen av vinmarken, med tynt jordsmonn og erosjonsproblemer. Dette gir en elegant vin, som kan være litt problematisk i år med dårlig modning. Dette var ikke et problem i 95, som hadde en lang, varm og tørr sommer.

Til avslutning og som referanse dukket flg to viner opp som en overraskelse i forhold til innkallingen:

Meursault «Clos de la Barre» 1990, Comte Lafon
Min første hvite Comte Lafon. Dyp gul farge, modning på duft, ikke så ekstremt kompleks – en del tropisk frukt, sitrus og modningsaromaer. Nokså viskøs munnfølelse med fin syre, flott balansert vin med flott lengde. Veldig fin vin, ennå ung, og dette var Village! Jeg syntes denne var ganske stram i forhold til hva jeg hadde forventet av en 1990-vin.

Batard-Montrachet 1993, Ramonet
Ramonets parsell ligger på Puligny-siden. Veldig spesiell duft av furunål og fenikkel. Nesten litt pussig. Utrolig intens i munnen med voldsomme syrer og svær konsentrasjon. Meget poengtert mineralitet i denne vinen. Her kan en virkelig snakke om lengde. Ikke fet, men utrolig stram. En meget fokusert og til dels ganske krevende vin. 93-årgangen er jo i tillegg syrerik og relativt utilgjengelig selv om en del av de bedre vinen begynner å ”komme rundt” nå. Svært ung vin enda.

Bra smaking, men ganske ujevnt. Matrot og Jobard overbeviser i to årganger. 1996 er jo bra, men 1997 overbeviser av og til, selv om resultatene spriker. F.& L. Pillot sin 97er var svak. Chavy lager bra vin, men ofte er de ganske pene og snille. Monnier var skuffende i forhold til noe av den omtale jeg har sett av disse vinene. Kanskje 1998 er svak? I hvert fall var disse vinene ganske varme og litt klissete. Louis Latour var dårlig, men han er vel mest kjent for hvite fra eget domene, og ikke sine negociantviner. 1er cru betegnelsen kan tyde på at dette er en blanding av ulike slumper fra diverse partier. Olivier Leflaive er jeg heller ikke helt overbevist over, i hvert fall ikke i 97. Dette er tross alt ganske dyre viner. Alt i alt som forventet, alltid noen skuffelser fra Burgund. Kilent klima, lunefulle druer, og varierende kvalitet på vinmakerne. Men når man først treffer toppene er det få steder det er bedre å være….