Smakingen gikk av stabelen 21. september og var fullbooket i god tid i forveien (17 fremmøtte). I bunn og grunn er ikke det så rart, da smakingen i utgangspunktet så ut til å være svært så interessant.
Her var det muligheter for å smake viner fra aner-kjente produsenter, gode årganger og fra solide vinmarker på en slik måte at man kanskje kunne lære mer om sentalburgunds hemmeligheter.
Og smakingen ble bra den, om ikke så bra som undertegnede hadde håpet. Dessverre var her flere skuffelser enn det strengt tatt burde. Men når det er sagt skynder vi oss å si at de beste var suverent gode.
Første flight:
Besto av en vertikal av Matrots Puligny Montrachet 1.er Cru Chalumaux.
Matrot sine viner skuffet marginalt i smakingen. Vinene var på ingen måte utypisk for sine distrikter, men flere var plaget av svovelstikk og var også relativt ordinære i sin fremtoning. Dette er smale, stramme og syrerike viner som gjerne trenger en matbete.
Vi smakte Puligny Montrachet 1.er Cru Chalumaux 92, 90 og 88.
Etter min mening var 90-årgangen den beste. Ingen svovel, flott mineral duft med hovedvekt på mineral og røk. Ganske konsentrert på smak med tett fruktkjerne og fin fedme i teksturen. Lang ettersmak.
92-årgagnen er også brukbar, men noe skjemmet av svovel. Ikke den rike 92-karakteren man ofte ellers finner.
Den svakeste er 88’en som nå begynner å bli sliten. Denne har jeg smakt bedre før.
Andre flight:
En horisontal av Puligny-viner fra 92-årgangen.
Her beholdt vi Matrots Chalumaux 92 i glasset og prøvet den mot Sauzets Puligny Montrachet 1.er Cru Referts 92 og Jadots Puligny Montrachet 1.er Cru Pucelles 92.
Sauzets Referts 92 var klart best og hadde alt jeg forbinder med 1992-årgangens rikhet og stil. Nydelig rik søtlig duft med røk, mineral, jordbær og smør samt en touch tropefrukt som mine assosiasjoner. Kompleks smak med åpen frukt og flott integrert eikepreg parret med elegant syre. En meget god vin.
Jadots Pucelles fulgte ikke opp og virket en smule uren og klosset i forhold. Mye eik og hint av svovel samt et svak brennende element i finish’en trekker ned. Kvalitetsmessig på nivå med Chalumaux fra Matrot.
Tredje flight:
To Ampeau-viner fra 1984-årgangen. 1984 er ingen stor årgang og de fleste andre viner fra denne årgangen ville sannsynligvis vært «døde» nå, men Ampeau er en spesiell produsent som kan trylle med svake årganger.
Vi smakte Meursault 1.er Cru Perrières 84 og Puligny Montrachet 1.er Cru Combettes 84. Det er verdt å merke seg at disse vinmarkene kun befinner seg et (langt) steinkast fra hverandre.
Meursault’en hadde en flott typeriktig nese med hasselnøtt, mineral og en touch av smør. Smaksmessig elegant med et tydelig anslag, men med en dalende smakskurve som dør litt for fort i munnhulen. Slik er det ikke med Puligny’en. Også denne typeriktig for sitt distrikt. Stålaktig, mineral og skalldyr med innslag av lime på duft. Stilig smak med tydelig mineralt preg. Smal elegant stil som henger vesentlig bedre i ettersmaken enn Perrières. En god vin.
Fjerde flight:
En horisontal av 90-årgangen fra forskjellige kommuner.
Fra Meursault smakte vi Blagny 90 fra Matrot. En vin som var totalt skjemmet av svovel, dessverre.
Fra Puligny Montrachet hadde vi 1.er Cru Truffière fra Louis Latour. Heller ikke dette en vin som imponerte på noen måte. Ikke utypisk, med mineral og lime/sitron men rett og slett litt kjedelig og en tanke kort.
Chassagne Montrachet 1.er Cru Ruchottes 90 fra Ramonet innfridde imidlertid fullstendig. En vin på nivå med Sauzets Referts fra
flight to. Typeriktig duft med et tydelig og utpreget innslag av allehånde-krydder. (Kjøp en pose allehånde og merk deg denne duften). Elegant, konsentrert og superbalansert smak som varer. Stort.
Corton Charlemagne 90 fra Bonneau de Matray ble derimot en solid skuffelse. Denne produsenten pleier å ha en god hånd med hvitvinene sine, men i 1990 har noe tydeligvis gått galt. Duften er diffus, smaken er mager i frukten og kort i ettersmaken. Det kan tyde på for høyt utbytte. Her er jeg kanskje mer kritisk enn med noen av de andre vinen, men dette er en Grand Cru fra det presumptivt rikeste distriktet og produsenten burde kunne bedre.
Femte flight:
En vertikal av Ramonets Chassagne Montrachet 1.er Cru Ruchottes i 93, 90 og 88-årgangen.
Det bør ikke komme som en bombe, men dette var kveldens beste flight.
Etter min mening er 93-årgangen den beste vinen med duft av allehånde, svette! og solbær. Smaken er vanvittig bra med strøken stigende smakskurve. Konsentrert med elegant syrestruktur, ganske åpen frukt og en meget lang finish. Dette er solide saker og må være en av toppene i en middels bra årgang. Nest best var 90’en som jeg allerede har omtalt.
1988’en har jeg smakt ved flere anledninger tidligere og denne vinen har vært forskjellig hver gang, men alltid bra. Selv om jeg holder 88’en som den svakeste i dette trekløveret er den, etter min mening blant kveldens fem beste viner. Kjøttfylt duft. Stekt svinekjøtt og allehånde. Smaken er stram konsentrert og syrerik og har flott lengde.
Sjette flight:
En horisontal med to viner fra 1978-årgangen.
Meursault 1978 fra Ampeau og Corton Charlemagne Grand Cru 1978 fra Bonneau de Matray. Meursault’en er en strait kommune-vin og er ganske imponerende i så måte. Rik nøttepreget og jordlig duft med innslag av smør og toast. Ganske så typeriktig. «Utadvendt» smak med kraftig anslag og midtsmak, men noe blek i finish’en.
Det siste kom spesielt for en dag i sammenligning med siste vinen som også ble kveldens store høydepunkt. Meget flott, men også spesiell duft av krabbe, grønne oliven, honning og litt solbær. Rik og svær smak med superb balanse og en påfuglhale av en avslutning som savner sidestykke. Den tar fullstendig av og viser til fulle at ettersmaken generelt sett er den store mangelvare i dagens viner, noe som vanligvis skyldes for unge vinstokker og for stort utbytte i vinmarken.