Av Odd Rydland

I klubbens serie av årgangssmakinger av sentral-Burgund var vi den 5 mai 2002 kommet til 1999-årgangen. Burgund har på 90-tallet vært velsignet med en serie gode, til dels svært gode  årganger (feks 1996) for rødvin, og fremgangen i vinmakerkunsten i området har vært betydelig, med en hyggelig økning av antall produsenter som kan levere viner av god kvalitet, selv i ikke helt optimale årganger. Så tilgjengeligheten av gode viner har økt betydelig fra år til år, og årgangsvariasjonene spiller betraktelig mindre rolle enn de gjorde så sent som på 80-tallet.

Likevel var det med spesiell forventning vi så fram til 99-årgangen. Presseomtalen har vært nærmest entydig svært positiv, og selv om ingen forventet en gjentagelse av 96 sin unike kombinasjon av tilgjengelig frukt, konsentrasjon og flotte syrer, så var årgangen omtalt som en slags ”mini-96”, med forførende frukt og fin friskhet. Clive Coates rangerer feks årgangen for rødviner sammen med 90, 93, og 96 som en av de fire beste på 90-tallet. Allan Meadows (burghound) som normalt er en skarpsindig iakttager av Burgund er også meget begeistret. Det er verdt å merke seg at årgangen i sentral-Burgund har godt renomme både for røde og hvite viner (dette er ikke alltid en selvfølge) – og at den er langt mer ujevn (regn) i Chablis enn i Cote d’Or. Men nå var det Cote d’Or som sto i fokus – noen 99-Chabliser vil bli kommentert når notatene fra årets Chablis-smaking  den 31 august blir publisert.

Det kan imidlertid være verdt å merke seg at 1999 hadde en veldig stor høst, noe som kan være et varsel om lavere konsentrasjon i vinene – men også 96 og 90 var årganger med produksjon godt over middels – og 99-produksjonen av Pinot Noir lå bare 8% over 96 (men ca 25% over 97, som er en langt lavere ansett årgang). Så det er andre faktorer enn konsentrasjon inne i bildet her, feks helse og modning på frukten. Regn tidlig i september sørget for veldig fint sammenfall av fenolisk modning og sukkernivå i druene rett før Pinothøstingen startet 18. september. De fleste rakk å høste i tørt vær før det begynte å regne igjen.  Sunn frukt og fin modning er et av årgangens pre.

For de av oss som synes stoff som dette er interessant, er det ingen vei utenom abonnementer på The Vine eller The Burghound, hvor man kan finne materiale som går langt dypere enn den vanlige vinpressen dekker. Søk på nettet, så finner dere mer informasjon om abonnementer på disse.

Kort og godt – forventningene var store. Polprisene er angitt på alle vinene , noen er tatt inn via spesialimport.

Først noen hvite:

Saint Romain, d’Allaines (216)
En kommunevin fra en sidedal opp mot Auxey-Duresses. Distinkt mineralsk nese med sitrus og ørlite eik. Fine syrer med middels konsentrasjon i smaken og bra lengde. Fin frukt, litt enkel stil, men fine stramme syrer. Hyggelig pris, og et godt kjøp

St Aubin 1er cru Frionne, Lamy (245)
Et hakk opp i konsentrasjon og mer trøkk i frukten, særlig i finish. Veldig fin lengde, mineralsk denne og, men med et ørlite varmeanstrøk i frukten og noe tropisk preg (ananas), og noe sødme. Fruktdrevet stil, deilig, men mindre minimalistisk i stilen enn feks Lamys Clos de la Chateniere som  ligger noe høyere i terrenget. Dette er forførende godt, selv om det mangler det siste av kompleksitet.

Puligny Montrachet Charmes, Chavy  (293)
Fra en ”lieu-dit”, dvs en navngitt vinmark, i kommuneappelasjonen. Noe lukket nese. Meget mineralsk på smak med distinkte syrer. Den mest konsentrerte så langt, en uferdig vin uten det litt tropiske preget med umiddelbar frukt som tidvis har preget mange av Gerard Chavys viner (det er andre Chavyer i Puligny – lot meg nesten lure da jeg var i Puligny i sommer). Ganske kompleks vin med flotte sitrusaromaer, fin lengde. Svært lovende.

Chassagne Montrachet, M. Colin  (315)
Marc Colin og hans sønner bor i Gamay litt ovenfor St-Aubin (Gamay er forøvrig navnet på den røde Beaujolais-druen), og er vel nå endelig etablert som en av de som teller blant hvitvins-makerne i sørlige del av Cote d’Or. Skjønt sørlig og sørlig – i år så jeg for første gang en Corton Charlemagne (i 2000-årgangen) fra Marc Colin, så firmaet ser ut til å ekspandere støtt og stadig.

Fin Chassagne nese med erketypisk preg av allehånde og urter, med merkbart innslag av eik. Men også merkbar sitrus og mineraler. Meget tett i munnen med fin lengde og sitrusdrevet finish. Fine syrer. En kommunevin med 1er cru klasse.

Chassagne-Montrachet 1er cru Morgeot, Ramonet (434)
Godt eiket, en typisk ung Ramonet, med uhyre flott balanse i munnen. Underliggende frukt trenger tid for å bryte gjennom. Knall syrer, med godt eikeinnslag også i finish. Men fin konsentrasjon som sladrer om at når eika integreres her så er dette en vin med flott potensiale. Det var en del diskusjon om konsentrasjon ville holde i forhold til eikebruken. Men denne trenger definitivt tid, i motsetning til de foregående som stort sett drikker ganske flott nå.

Så de røde:

Haute Cote de Nuits Genevrieres, Potel (160)
Lys bringebærrød farge med bringebær og eik på nesen. Meget syrlig med rips og bringebær i smaksbildet. Frisk avslutning med bra lengde. Ikke veldig kompleks, men ren, frisk og vellaget, merkbar eik, men ikke skjemmende. Litt løs i finish, denne vinen har vært bedre (har drukket 3-4 flasker det siste halvåret før denne  smakingen). Ingen stuffing til lagring her, drikk opp.

Santenay 1er cru Clos de Tavanne, Potel  (259)
Nydelig briljant purpur. Mye eik på nesen, men nydelige underliggende jordbæraromaer bryter fram med lufting. Litt plump på smaken og mangler litt syrefriskhet på finish. Bra tyngde i smaken, men vinen overbeviser meg ikke helt. Mangler den eleganse jeg ønsker i en burgunder, og som jeg forventer i en 99-årgang.

Santenay 1er Cru Maladiere , Muzard  (210)
Korkfeil.

Gevrey-Chambertin Vieilles Vignes, Charlopin-Parizot (333)
Kirsebærpreget nese med kjernefrukt  munnen, touch av anis, karakteristisk Gevrey-stil for så vidt men i en ganske lett stil som ikke overbeviser helt hverken i konsentrasjon eller lengde. Snill vin med litt toast i overtonene og ørlite jordlig preg. Noe kort. En erketypisk Gevrey faktisk, men man kan jo lure på om vinen har lukket seg litt, noe som jeg tror kan gjelde en del 99-ere på dette tidspunkt. Men vinen mangler klart litt konsentrasjon.

Gevrey-Chambertin 1er cru Cherbaudes, Fourrier (385)
En produsent som er “up and coming”. Dette er ”the real deal” på nesen, rik og dyp med mengder av sursøte kirsebær med litt steinete og anisaktig duft. Erke-Gevrey. Men også denne mangler ørlite trøkk i smaken – om det er årgangens høye utbytte som slår inn her eller om vinen er i ferd med å lukke seg litt er vanskelig å avgjøre.  Mangler litt syrefriskhet i finish. Dette er faktisk veldig godt nå – og man kan lure på om dette bør lagres. Jeg prøver å lagre min ene flaske i 3-4 år for å se hva som skjer – dette er jo en av de tingene som gjør vin spennende (men dessverre også dyrt!)

Morey St Denis 1er cru Clos des Bussiere; Roumier (335)
Sliter litt med disse vinene som jeg har fulgt i noen årganger. Denne vinen skal i følge observatørene bli bedre og bedre for hver årgang etter hvert som Roumier’ene får orden på vinmarken. Men dette er veldig eikete og fremstår med lite stuffing, med tørr og trepreget finish. Mangler sødme og frukt. Hvis denne flasken er korrekt – det er ikke korkpreg på den, og heller ikke tegn som tyder på varmebehandling –  så er denne vinen gått fullstendig i hi og trenger 5-6 år. Minst. Men jeg synes dette var tidlig for en så fullstendig lukket vin. Andre anmeldere kan jo ikke ta så feil, både Coates, Vinforum, Tanzer og andre har vært rimelig positive til dette. Jeg trenger mere erfaring med lagring av burgundere – den eldste Bussieren jeg har i kjelleren er 95 og den var ikke ute av skallet for ett år siden i hvert fall. Jeg synes andre Roumier-viner fremstår som mer tilgjengelige unge – men selvsagt er dette avhengig av årgang. Ruchottes 97 var vidunderlig i 3-års alderen!

Chambolle-Musigny Clos des Village, Guyon (277)
Delikate fruktaromaer og sursøt stil med kirsebær og undertoner av jordbær. Lett jordlig. Fine syrer og frisk avslutning med bra lengde. Men noe løshet i strukturen hindrer den definitive begeistring. Særlig merkbart i finish. Men bra vin. Tror denne har gått litt i hi også og trenger tid for å gå seg til.

Chambolle-Musigny 1er cru Fuee, Mugnier (474)
Dyp nese med meget rene jordbæraromaer. Chambolle er min favorittkommune i Cote d’Or – og dette minner meg om hvorfor. Deilig kjernebitterhet i smaken med klokkeklar frukt, men en noe tørr og ørlite kort finish varsler om at vi kanskje er kommet litt sent inn i taklingen – trolig var denne bedre for ½ år siden og vil nå trenge 4-5 år for å brette seg ut for den takknemlig vinelsker. Meget ren og fin frukt, men en viss eiketørrhet i finish som preget mange viner i kveldens smaking. Ikke veldig sjenerende her. Høyt utbytte, eller?

Nuits St Georges 1er cru Les Porrets, Gouges (350)
Noe løs i strukturen denne – det er vanligvis noe som jeg aldri hadde trodd jeg  ville oppleve med en Gouges. Besøkte fetterne i 99 og smakte en mengde 97 og 98 både fra flaske og fat, og en av de mest overbevisende 92-erne jeg har smakt. Deilig nese, rik og mineralsk, og en definitivt bra vin, syrlig og mineralsk i smaken som en god Nuits skal være, men igjen noe løs i finish, se kommentarer til tidligere viner. Lider litt under at den er i samme flight som følgende vin.

Vosne-Romanee 1er cru Chaume, Meo-Camuzet  (520)
De Gaulles favorittvinmaker – spesielt Meos Clos Vougeot. Kjent for å være litt tung på eika. Veldige forførende nese med rike og søtlige Vosne-krydder, merkbar eik (men IKKE for tung på labben her!). Rik og deilig smak med bra struktur og med en flott og vidunderlig velbalansert smakskurve. Her er det ingen ting å trekke. Overbevisende og Vosne-typisk.

Hvorfor har Meo-Camuset unngått den ørlite løse og lett tørre finishen som preger mange andre av kveldens viner? En dåre kan spørre – men i dette tilfelle ikke svare. Ny rapport følger om 5 år, kanskje vi får svaret da.

Savigny-les-Beaune Dominode, Pavelot (280)
Korket. Synd. Den straighte kommunevinen i 99 er bra – og Dominoden er svært flott i 98. Dette hadde jeg gledet meg til å prøve

Volnay, d’Angerville (330)
Deilig nese, med steinete, mineralsk stil, bjørnebær og friske grønne epler, typisk for produsenten. Meget friske syrer, bra lengde, men faller noe sammen i glasset og mister litt fokus. Et litt dårlig tegn. Dette overbeviser ikke helt.

Pommard 1er cru Clos des Epenaux, Comte d’Armand (460)
Svært mineralsk nese, rik og forførende med tørkede frukter og mørke bær. Bra konsentrasjon og tyngde i munnen. Flott fokusert i munnen, men igjen ørlite tørr i finish. Bortsett fra det en meget solid vin, litt tung på labben kanskje, men slik skal det jo være i Pommard. Veldig bra, men finishen bekymrer litt – igjen.

Konklusjon: Det er en ørliten skuffelse å registrere når det gjelder de røde. Er det årgangens høye utbytte – eller har disse vinene rett og slett lukket seg? I så fall har det gått raskere enn jeg trodde – men tendensen til løshet og tørrhet i finish (som normalt ikke burde stemme med årgangens karakter) kan kanskje tyde på dette. På upsiden er definitivt at disse vinene viser flott terroirkarakter – noe som er typisk for årganger med kjølig og frisk, sunn frukt.