Av Audun Golberg

Tradisjonen tro har Vitis avholdt sin Bordeaux 10 år etter-smaking, denne gang riktignok på den gale siden av nyttår, nærmere bestemt den 21. januar 2001. For de uinnvidde er dette altså en smaking som ikke dekker hele Bordeaux, men begrenser seg til det klassiske Médoc + Haut Brion, og kun røde.

De tre siste årene har det blitt vanskeligere og vanskeligere å få tak i viner til smakingene. Dette har naturligvis sin bakgrunn i de høye prisene, og av denne grunn stod vi over viner som Ch. Margaux, Ch. Latour og Ch. Montrose, som alle omsettes til priser som er hinsides enhver fornuft.

Årgang 1990 er en stor årgang, noen mener den er den største av trekløveret 88/89/90. Årgangen blir ofte sammenlignet med årganger som 82, 85 og 89. Konklusjonene etter smakingen må bli at den minner mest om 85, dvs. vinene er snille, ganske fruktige og bløte, med lite garvesyre. 82-årgangen har mer av både frukt og konsentrasjon og er kvalitativt adskillig bedre, mens 89-årgangen er mer tannisk, har forholdsvis lite syre og nok er mer holdbar. Så til de 21 vinene som ble smakt (Jeg gir de poeng etter en skala fra 0-20):

Smakte viner:

 

Ch. Coufran Ch. Plagnac Ch. Phelan-Segur Ch. Meyney Ch. Lafon-Rochet Ch. Calon-Segur Pavillon-Rouge de Ch. Margaux

Ch. Sociando-Mallet Ch. Chasse-Spleen Ch. Palmer Ch. Rauzan-Segla Ch. Grand-Puy Lacoste Ch. Lynch-Bages Ch. Batailley

Ch. Pichon-Baron Les Forts de Latour Ch. Leoville-Barton Cos d’Estournel Ch. Mouton-Rotschild Ch. Haut-Brion Ch. Leoville-Las-Cases

Ch. Coufran
Denne har fått bra omtale etter at den ble relansert på Polet. Den hadde Merlot-duften i orden, men ellers var den brunlig og hadde mistet mye frukt. Det var noe uenighet om det var en dårlig flaske som hadde kommet langt i utvikling, eller om Coufran 90 ikke er bedre enn dette. Hvis det siste er tilfelle, var det en skuffelse. (12 p).

Ch. Plagnac
Også denne var brunlig, og hadde kommet langt i utvikling. Her var vi over på lett gjenkjennelig Cabernet i duften. Utenom det var det ikke så mye å rapportere. Vinen mangler noe konsentrasjon og var nokså kort i smaken. Også dette noe skuffende. (12 p).

Ch. Phelan-Segur
Dette var et godt hakk opp i kvalitet, men fremdeles ikke det helt store. Den har en jordlig duft som er typisk for St. Estephe. Men, til å komme fra denne kommunen var den veldig bløt i stilen og var faktisk ganske elegant. Ellers hadde den bra konsentrasjon, men hadde mistet endel frukt. Ikke noe å spare for lenge på, med andre ord. (14 p).

Ch. Meyney
Meyney bruker å holde formen svært godt, men denne var overraskende mye utviklet. Duften var deilig, a la Talbot, med en mørk stil som er typisk for både St. Estephe og produsenten, Cordier. Overraskende bløt stil, med lite tanniner. (14,5 p).

Ch. Lafon-Rochet
Her var vi over på en helt annen stil, rustikk og noe oksydert. Gammeldags produksjon med andre ord? Smak av tørkede frukter, og noe bitter avslutning. Vinen hadde bra konsentrasjon. Men ikke alle likte den noe uelegante stilen. (14 p).

Ch. Calon-Segur
Nok et hakk opp i kvalitet. Også denne er noe brunlig. Her gjenkjenner en klassiske Bordeaux-aromaer, med sedertre og lær. Vinen er fruktig og konsentrert så det holder. Calon-Segur er alltid lett i stilen, men den er syrerik og holdbar. Ikke noe ekstra-uttrekk for å imponere amerikanske vinkritikere her. Den utviklet seg (i motsetning til mange andre) bra i glasset, noe som tyder på bra holdbarhet. (16 p).

Pavillon-Rouge de Ch. Margaux
Lys rødbrun. Flott duft av fioler og annet som hører hjemme i en god Margaux-vin. Deilig duft av toffee. Men, veldig lett og noe skuffende kort. Vinen har kanskje fått vel mye eik. Etter et par timer i glasset hadde den imidlertid utviklet seg positivt. I grunnet typisk Margaux: Duften er best. (15 p).

Ch. Sociando-Mallet
Et skikkelig stilskifte i forhold til foregående vin. Mørk og lite utviklet i fargen. Duft av mint og eukalyptus. Masse frukt og bra konsentrasjon. Imponerende, men er det slik Bordeaux skal smake? Noen mente den var mer lik en California-cabernet, med en noe søtlig touch. Jeg syntes dette alt i alt var bra. (15,5 p).

Ch. Chasse-Spleen
Også dette bra saker, men det var noe delte meninger om hvor bra. Fargen var noe brunlig, og den hadde et tydelig preg av eik. Ellers var den ganske konsentrert, men den falt foruroligende fort sammen i glasset. (15 p).

Ch. Palmer
Sammenlignet med mange andre; en flott rødfarge femdeles. Superelegant, med flott blomsterduft. Vinen hadde adskillig mer frukt enn Pavillon Rouge, men hadde de samme bløte tanninene. På den negative siden virket den forholdsvis kort og noe vandig. Imidlertid, tror jeg dette blir enda bedre om noen år. (16,5 p).

Ch. Rauzan-Segla
Ikke samme elegante duft som Palmer. Heller noe uren duft av tørkede frukter og halvråttent fôr. Det virket som det har blitt benyttet mye råtne druer, for dette luktet temmelig likt mye fra 83-årgangen i både Bordeaux og Burgund. Ellers var vinen veldig konsentrert og hadde bra syrebalanse, så det holder sikkert flere år til (15 p).

Ch. Grand-Puy Lacoste
Klassisk og flott Pauillac i duften. Rene aromaer av sedertre og tobakk, og noe ny eik. Noe kaffe. Balansert, med flott syre. Denne vinen har i alle våre smakinger vært en vinner p.g.a. sin klassiske stil. (17,5 p).

Ch. Lynch-Bages
Mørk og tett. Noe brunskjær. Voldsomt kraftig duft av kaffe og forskjellig annet som vanskelig kan relateres til Pauillac. Vinen hadde i tillegg et søtlig preg. «Overlesset» kan være et passende uttrykk. Vinen er absolutt imponerende, men for den som er ute etter rene, klassiske aromaer blir dette feil. Det er tydelig at vinen er produsert for det amerikanske marked. (15 p).

Ch. Batailley
Svært forskjellig fra Lynch-Bages. Dette er en langt mer upretensiøs vin, og ikke så veldig kompleks. Men det er en ærlig, fruktig vin, med tradisjonelle aromaer. Skal vi si en forenklet utgave av G-P Lacoste? (15,5 p).

Ch. Pichon-Baron
Dette slottet har samme eier som Lynch-Bages, og det kan merkes mht. kundegruppen som skal tekkes. Den er mørk og tettpakket, og også her er det noe brunskjær. Det er en svær vin med mye ny eik. Men, i motsetning til Lynch-Bages har vi her klassiske Pauillac-aromaer som blyant og seder, og vinen er atskillig renere og mer fruktig, og fremstår derfor som mer elegant. Med slike viner blir det alltid diskusjoner om det er en bra eller dårlig vin vi drikker, så også hos oss. Jeg legger meg midt i mellom, og gir 16 p.

Les Forts de Latour
Her er vi tilbake til en ekte Bordeaux-vin igjen. Andrevinen til Ch. Latour har mye av det samme som «Grand vin»; en mørk og maskulin stil. Nydelig duft av blyant og det som hører til. Balansert og elegant, med bra konsentrasjon og lengde. Tanninene merkes omtrent ikke, og den var for mange overraskende myk og bløt. Det kan nok delvis tilskrives årgangen, men denne vinen har fremstått slik også i tidligere årganger. (17 p).

Ch. Leoville-Barton
Også her en klassisk og flott vin, men med en mer feminin/smal stil en ovenstående, noe som passer godt med at vi er over i St. Julien. Også her flotte dufter av blyant og sedertre. Dette er en raffinert og superelegant vin med flotte syrer. Konsentrasjon og lengde er også her på topp. (18 p).

Cos d’Estournel
Så var vi tilbake til fremtiden. For dette er nok et eksempel på hva mange slott har satset på i det siste. Det blir veldig likt Lynch-Bages: mørkt og tettpakket, med en unaturlig, overlesset stil. Legg så til en voldsom kaffeduft og et søtlig preg, så har du oppskriften. Til forskjell fra Lynch-Bages var kaffen her kraftigere brent, og det hele fikk en bitter avslutning. Igjen en «imponerende» vin, men dette kan knapt kalles godt. En gedigen skuffelse sammenlignet med den elegante 82-årgangen. (14 p).

Ch. Mouton-Rotschild
Vinen var overraskende lys i fargen (granateple). Som vanlig har den en åpen og tydelig duft, med hint av klassiske Bordeaux-aromaer og en god del ny eik. Vinen virker noe overmanipulert og er ikke særlig typisk Pauillac. Det kan i så måte være fristende å sammenligne den med Lynch-Bages og Cos, men den vulgere søtligheten hos disse er heldigvis ikke til stede her, så den fremstår som en mer seriøs vin. Men til å være 1. cru i en god årgang så var dette skuffende. (16,5 p).

Ch. Haut-Brion
Rød og flott farge, men ikke veldig mørk. Nydelig duft med islett av blyant, mineraler (jod), jord og tobakk. Stilen er slank og elegant og minner således en del om Leoville-Barton, men Graves-preget er tydelig. Vinen er konsentrert og lang (selv om noen mente Leoville-Barton var lengre). Men, så er det dette med klasse…Som vanlig i våre Bordeaux-smakinger var Haut-Brion en av de aller beste! (18,5 p).

Ch. Leoville-Las-Cases
Den andre som vanligvis er en av de aller beste er Leoville-Las-Cases, men denne gangen var den dessverre korket.