Oktober/november er tid for våre tradisjonelle Bordeaux 10 år-etter arrangementer. Også i år var Nils Ulvedal primus motor.
Vinlisten var upåklagelig, med 3 av 1. cruene og flere super-seconds representert, så alt lå til rette for nok en suksess.
Bordeaux har hatt en eventyrlig prisutvikling som har medført at de fleste genuint vininteresserte har måttet ty til andre områder for gode vinopplevelser. Selv om prisen på våre 10 år-etter arrangementer er stigende, er dette en suveren mulighet til å få smake de «gamle» storhetene i kontekst.
Med de litt skrinne vinene fra 1988-årgangen i minne og en viss innebygget skepsis til 89-årgangens generelt varme viner, skulle i hvertfall ikke overforventing prege min tilnærming til smakingen.
Den første flight’en bestod av tre stk. Gru Bourgeois’er med godt renommé.
Ch. d’Angludet fra Margaux og Ch. Haut Marbuzet og Ch. Meyney fra St. Estephe. Av disse fremstod Meyney som yngst og mest rustikk. Haut Marbuzet var, etter min mening, den beste av dem. Varm stil med innslag av plomme og tobakk. Tørr struktur. Moden. d’Angludet hadde en sur-søt besnærende nese og fin syrestruktur i munnen, men var litt hul og kort.
Neste flight bestod av tre 5. cruer.
Ch. Cantemerle fra Haut Medoc var en grei vin med lær, toast og lakris på nesen. Frisk smak med tørr litt kort finish. De to neste vinene var begge fra Pauillac. Ch. Grand Puy Lacoste er et slott vi har hatt gode erfaringer med tidligere i Vitis. Ungdommelig vin med duft i jordlig stil. Fat, kaffe, ceder og dyp frukt. Smak med bra konsentrasjon og tanninrik finish. Kanskje ikke fullt på høyde med tidligere årganger.
Ch. Batailley virket litt schizofren i sin fremtoning. Varm duft av (overmoden) frukt. Rabarbra, plumme, kaffe og mørke frukter. Smaken er også preget av varm frukt, men samtidig med innslag av grønn paprika (vegital). Bra lengde. Ok. vin.
Tredje flight var en blanding av ulike stilarter. To Cordier-viner, Ch. Talbot og Ch. Gruaud Larose fra St. Julien var satt opp mot Ch. Palmer fra Margeaux.
Begge St. Julien-vinene er kjent for sin kraftfulle og ikke spesielt elegante stil, mens Ch. Palmer vanligvis er en svært så elegant vin.
Ch. Talbot fremstod ganske modent med varme og kraft. Mørk duft av kaffe, lakris, blyant og toast. Rund fyldig smak uten særlig eleganse. Likevel en allright vin.
Ch. Gruaud Larose er mørk og monoton på duft. I samme gate som Talbot. Stram smak med god konsentrasjon og bra lengde. Mørk stil. Trenger noe mer lagring.
Ch. Palmer har fått god presseomtale i denne årgangen, men i spann med disse vinene virket den nærmest vever. Dette er faren ved å smake vin på denne måten, og jeg lot meg lure av Palmer sin forsiktige stil. I starten fant jeg vinen tilbakeholden og løs i stilen. Etter hvert så jeg kvalitetene med den klassiske Margaux-nesen og en elegant smak. Likevel kunne jeg har ønsket meg noe mer fasthet i smaken.
Selve forløsningen kom i flight fire med to viner fra Graves. To fantastiske viner hvor all diskusjon forstummet. Dette er viner. Ch. Haut Bailly er som vanlig ganske moden, men i perfekt balanse. Brunrød farge. Sur-søt elegant frisk mineral duft med herlig tobakk-innslag. Frisk spenstig konsentrert smak med god lengde. En herlig vin.
Domaine de Chevalier har vært i støtet lenge og 89-årgangen er helt nydelig. Kompleks duft med minerale innslag samt tobakk og lakris. Cederpreget smak med linjalrett smakskurve og stor, frisk lengde.
Kjennetegnet for disse Graves-vinene er balanse og eleganse. Viner som er gode å drikke nå, men som vil holde lenge.
I flight fem er vi igjen tilbake i Medoc. Ch. Montrose og Cos d’Estournel fra St. Estephe mens Leoville Poyferré høre til i St. Julien.
Montrose har duft av brent einer, lær, toast og rustne spiker. Kraftfull med intens midtsmak og bra lengde. Lav syre.
Cos d’Estournel har i løpet av 80-årene blitt til en parodi. Bruno Pratts leker så mye i laboriatoriet at den snart ikke finnes et naturlig molekyl igjen i vinen.
Fargen er dyp og ung. Duften er monoton med det sedvanlige toffé –preget. Vassen, underlig smak med preg at toast. Lav syre. Dette er for dårlig.
Leoville Poyferré glimter innimellom til med svært gode viner. Dette er en av dem. Elegant kompleks sur-søt nese med blyant og ceder. Konsentrert smak med rettlinjet smakskurve. Flott syrestruktur og god lengde. Flott!
Spenningen stiger før siste flight’en. Her skal de antatt beste vinene komme. Leoville Las-Cases fra St. Julien er nå priset som en 1. cru og fortjener det. Dette er vinmakerkunst på høyt nivå. Ungdommelig farge. Stilig syrlig duft med innslag av solbær og ceder. Sur-søt, konsentrert smak med suveren syrestruktur. Lang finish. Et langt liv foran seg.
Legendariske Ch. Lafite skal ha levert en meget god 89’er ifølge vinpressen. Dyp ungdommelig farge. Kompleks elegant duft som er mer «smålåten» enn de andre to i flighten. Ceder-blyant og solbær med et mineralt innslag. Smak med suveren struktur og eleganse. Som vanlig er Lafite tørr, hvilket etter min mening er svært kledelig for vinen. Meget lang ettersmak. Sammen med Margaux, min favoritt.
Ch. Margaux har vært suveren etter at Menzelopoulos overtok i 1977. Dypest farge av disse tre. «Sexy» nese med tydelig toast, parret med viol og ceder. Herlig. Deilig smak med eleganse, frukt og syre i sublim kombinasjon. Søtlig trevirke. En fantastisk vin.
Etter en skuffende gjennomgang av 1988-vinene i fjor, var dette en opptur. Det er min mening at 1989 er en av de beste årgangene på 80-tallet. Fremdeles holder jeg 1986 som min favorittårgang med 1982 som nest beste. 1989 plasserer jeg som 80-tallets tredje beste årgang med grunnlag i Vitis sine 10 år-etter smakinger.