Av Jostein Alme
Det er etter hvert blitt en tradisjon å avslutte hvert semester med en blindsmaking, og årets siste smaking hadde samlet 14 deltakere til en meget variert rundtur omkring i en rekke av de klassiske vindistriktene i Europa. Etter en litt treg start med et par hvitviner som var svært vanskelige å ta blindt, kom det hele bedre i gang, og engasjementet var etterhvert upåklagelig. Nok en gang fikk vi bevist at blindsmakinger er både svært lærerikt og dessuten meget morsomt.
Første flight bestod av fire hvitviner.
Roero Arneis 1996, Bruno Giacosa
Litt grønn gresspreget stil med aromaer i retning av urter/gress. Bra balanse i vinen, men egentlig ikke særlig imponerende, og slett ikke verdt pengene. Dette var en vanskelig vin å ta blindt, og forslagene sprikte fra Sauvignon Blanc, via Chenin Blanc til Chardonnay.
Meriggio 1995, Fontodi
Svært eikepreget duft, meget stramme syrer og en bitter fatpreget finish. Ubalansert og lite tiltalende vin som ble gjennomgående dårlig likt. Vinen ble først tatt for å være en Chardonnay fra den nye verden, og stilmessig var det ikke noe å si på det. Skuffende fra Fontodi.
Maximin Grunhauser Herrenberg Riesling Spatlese 1988, von Schubert
Nydelig duft med fremtredende «petroleumspreg», men også med innslag av skifer og eple. Fin sødme med bra syrestruktur. Riesling med begynnende modning, men som tåler mer lagring. Flott vin som ble plassert i Moseldalen uten store problemer. Årgangen ble også raskt identifisert.
Riesling Muenchberg Vielles Vignes 1992, A. Ostertag
Nokså dyp gul farge, ekstremt mineralpreget duft med innslag av sitrus. Forsåvidt god duft, men smaken skuffet, hul i midten og med en bitter avslutning. Denne vinen har vært en gjenganger på smakinger de to siste årene, men var mye bedre før. Svært skuffende fra Ostertag. Den burde tåle mye mer lagring enn dette. Det kan imidlertid ha vært en dårlig flaske. Ostertags Muenchberg -92 (ikke Vielles Vignes) ble smakt i julen, og den var meget god.
Andre flight. Etter hvitvinsrunden var det lagt inn en flight med bonusviner fra overskuddslageret etter Portugalsmakingen i november. Disse vinene viste seg å være vanskelig å plassere geografisk. Man var innom både Rhone, Syd-Frankrike og Italia før Portugal ble foreslått.
Quinta do Crasto 1996
Ungdommelig dyp blålilla farge med råe unge fruktaromaer, men også et krydderaktig preg på duften. God fruktsødme og bra lengde. God vin som først ble tatt for å være en Syrah (Crozes Hermitage) eller en sydfransk vin. Stor forbauselse over at denne vinen er laget på et så varmt sted som Duoro-dalen. Best likt av de tre portugiserne.
Quinta das Maias 1995
Også svært mørk og ungdommelig farge, duften mye mer fatpreget enn Crasto, men også fetere og laget i en varmere stil. Tørr avslutning med en del garvestoffer. Bra lengde. Også en godt likt vin, men den ble kritisert for det kraftige fatpreget, og identifisert uten for store problemer.
Quinta dos Roques 1995
Veldig lik Maias i stil, men med et enda mer uttalt fatpreg. Kan sikkert bli bra med noe lagring, men idag er fataromaene og tørrstoffene for dominerende til at det er godt å drikke.
Tredje flight var lagt opp som en ren Pinot Noir-øvelse. De to burgunderne ble raskt plassert der de hørte hjemme, mens italieneren skapte litt mer problemer. Kvalitetsmessig var det lett match for Burgund.
Pinot Nero 1994, Fontodi
Svært mørk farge, men ble likevel identifisert som Pinot Noir ganske raskt på bringebæraromaene. Veldig søtlig og syltetøypreget frukt. I munnen var det bare tørrstoffer med en trepreget og stram finish. Vinen var fullstendig ødelagt av eik. Ble dårlig likt, men etter en del små omveier identifisert. Nok en skuffelse fra Fontodi.
Gevrey Chambertin 1991, Alain Burguet
Langt lysere farge enn den forrige, med fine jordbær- og bringebæraromaer i frukten, men også med et uttalt jordlig preg. Nokså rustikk stil, med en stram og syrefrisk avslutning. Vinen ble raskt plassert i Burgund, men jordbærpreget ledet hen til Cote de Beaune, før Gevrey ble fastslått. God vin.
Blagny 1. Cru «La Piece Sous le Bois» 1992, J. Matrot
Lys farge med svakt modent skjær. Delikat duft dominert av jordbær, bringebær og røyk. Bløt og fin i munnen med lang avslutning. Hadde ennå ikke fått spesielt fremtredende sekundæraromaer. Vinen ble først plassert i Chambolle og Volnay. Årgangen ble fastslått uten problemer. Nydelig vin fra en lett årgang. Et godt eksempel på at de gode produsentene er verdt å drikke selv i såkalt dårlige år.
Fjerde flight bestod av tre toppviner fra Toscana. Druen var Sangiovese, bortsett fra Vigna del Sorbo, som også inneholder en liten andel Cabernet Sauvignon. I tillegg til å servere tre gode viner, var det også et poeng å illustrere noe av spennvidden i vinproduksjonen innenfor et nokså begrenset område i Toscana. Vinene ble raskt plassert geografisk, men den detaljerte identifiseringen satt litt lenger inne.
Chianti Classico 1995, Felsina Berardenga
Mørk, tett og rå vin med dyp kirsebærpreget frukt, med innslag av tobakk. Stram og flott smak med lang avslutning. Glimrende vin, som raskt ble plassert i Chianti Classico, men som først ble identifisert som Fontodis Chianti Classico 1995.
Rosso di Montalcino 1994, Poggio di Sotto
Fet og kompleks duft av kirsebær, med innslag av søtlige trearomaer, og også her et umiskjennelig tobakkspreg. Stram smak med utrolig flott fruktsødme, frisk syrlighet og lang avslutning. En av kveldens absolutt beste viner som også raskt ble plassert i Toscana, men finplasseringen satt langt inne, bortsett fra hos dem som hadde smakt den før.
Chianti Classico Riserva «Vigna del Sorbo» 1993, Fontodi
Den klart mørkeste av de tre Toscana-vinene, også denne med umiskjennelige kirsebæraromaer. I tillegg et tydelig eikepreg som likevel er godt integrert i vinen. Virker veldig tett og konsentrert, og er en mer typisk lagringsvin enn de to andre. Blir helt sikkert svært bra med litt lagring. Hjemmeseier til Fontodi.
I den siste flighten ble det satt opp antatte toppviner fra de tre mest kjente vinområdene i Frankrike fra samme årgang. Alle tre vinene viste seg å være typiske for sine respektive stiler og områder, så det ble en interessant illustrasjon på noen av de karakteristiske trekkene med disse tre områdene. Modningsgraden på vinene var som ventet svært forskjellig. Burgunderen var helt moden, mens de to andre vinene fremdeles hadde svært mye å gå på.
Corton 1989, Domaine Bonneau du Martray
Svært dårlig kork. Lys brunlig moden farge og litt urein på duft i starten, men det gikk fort over. Deretter en fantastisk moden duft dominert av søtlige trearomaer og lett forråtnelse. Bløt som fløyel i munnen og med god lengde. Vinen var helt moden og aldeles nydelig. Hurra!
Cote Rotie «Brune & Blonde» 1989, Guigal
Mørk og tett farge, lite tegn til modning, strålende og meget intens duft av grønn pepper, kamfer, tjære og grønne oliven, og med lang og intens smak. Vinene til Guigal har i den senere tid blitt beskyldt for å være for kraftig eiket, men denne vinen var overhodet ikke plaget av dette. Muligens har eikesyken brutt ut etter 1989?
Cos d’Estournel 1989
Svært mørk og tett farge uten antydning til modning. Fet, søtlig og intens duft med innslag av eik, blyant, seder og et svært fremtredende sjokoladepreg. Voldsomt svær i munnen også, med tørr og stram avslutning. Sannsynligvis veldig preget av den svært varme sommeren i 1989. Veldig delte meninger om denne vinen. Noen mente den ikke ville vinne på lagring, mens andre hadde stor tro på den. Slett ingen «klassisk» Bordeaux, men et fasinerende eksempel på den nye og kontroversielle trenden som bl.a inkluderer høy gjæringstemperatur, overmodne druer og masse ny eik.