En fryktet mann blant vinprodusenter, forhatt blant mange vinskribenter og kjennere, men elsket av konsumentene.
Robert Parker er mannen som styrer innkjøpene og smaken til tusenvis av vininteresserte. Han er redaktør i tidsskriftet The Wine Advocat og har gitt ut en rekke bøker delvis basert på sine artikler i nevnte tidsskrift.
100-poeng skala
Parkers 100-poeng skala er en vestentlig del av hans suksess. Skalaen har vært gjenstand for stor debatt, spesielt i Storbrittania. Engelskmennene hevder at det ikke er menneskelig mulig å vurdere 90 og 91 poeng fra hverandre. Hovedargumentet er at vinsmaking er subjektivt og at så små forskjeller kun har akademisk verdi. Selv har jeg prøvet både 6-poengsskalaen (BT), 20 poengskalaen (Davis) og Parkers 100-poengsskala. Jeg er ikke i tvil om at Parkers 100-poenger er den beste. Etter min mening er Davis-skalaen fra 1-20 den dårligste. Jeg oppdaget snart behovet for å gi halv-poeng for å kunne skille bedre. Man ender da i prinsippet opp på en 40-poengsskala, som er langt svakere definert enn Parkers system. Parkers 100 poengsskala er i virkeligheten en skala fra 50 til 100 hvor han gir opp til 5 poeng for farge, 15 for duft, 20 for smak og 10 poeng som totalvurdering. I utgangspunktet starter altså alle viner med 50 poeng. Etter å ha benyttet systemet i en tid, finner man ut at det ikke er spesielt vanskelig å vurdere vinøse forskjeller mellom 90 og 91 poeng. Jeg kan varmt anbefale Parkers 100 poengskala, men det er viktig å følge inndelingen slik at man ikke faller for fristelsen til å gi høyere poengsum til en opphauset vin.
Parkers interessefelt
Parker er klart sterkest på franske viner og da i første rekke Bordeaux og Rhône, men også på Burgund og Alsace har han stor autoritet. Bordeuax er hans favorittområde, og her er han uslåelig. Parker er alltid den første til å oppdage en svikt hos et slott og han nøler aldri med å si sin mening. Her spiller det ingen rolle om Chateau’et heter Lafite, Margaux eller Latour.
Også Italia er han ganske flink på. Han er tydeligvis mest glad i Piemonte, men skriver også jevnlig om Toscana.
Mer sporadisk skriver han om tyske, spanske, australske og portugisiske viner. Disse landene er meget viktige vinprodusenter, og fortjener mer omtale. Flere spanske viner har han i det siste «skrevet opp». For eksempel Marques de Murrieta som han tydeligvis nå forstår på en annen måte enn tidligere. Dette registrerer jeg med stor tilfredshet.
Parker skriver mye om viner fra USA. Grunnen er selvfølgelig at han er amerikaner selv og at han sannsynligvis anser hjemlandet som det viktigste nedslagsfelt rent abonnementsmessig. For de fleste her i Europa er nok dette kjedelig lesning. Når man samtidig har tilgode å smake estraordinære viner fra USA, blir det spesielt kjedelig. Men Parker er tydligvis godt fornøyd. Han deler gladelig ut poenger mellom 90 og 100 rett som det er.
Parker i 1995
Hva har Parker så skrevet om i sitt tidsskrift, The Wine Advocate, i løpet av 1995. Jo, – mye om viner fra USA. Inkluderer man desember-nummeret i 1994 har Parker skrevet 79 sider om USA av totalt 213 sider, det vil si 37%. Han redder mye på at det siste nummeret, nr. 100, ikke inneholder noe om USA. Etter min mening er 37% vel mye, særlig tatt i betraktning hans egne uttalelser i siste utgave av «Wine Buyer’s Guide. Kort gjenfortalt går dette ut på at Amerikanske viner ikke vinner noe på lagring. Cabernet Sauvignon har en enestående lagringskapasitet, men selv etter 20-30 år på flaske fremstår de som (sitat): «relatively grapy, somewhat monolithic, earthy and tannic. Han forteller videre at han ikke kjenner en eneste amerikansk produsent av Pinot Noir som lager viner som vil forbedre seg ved flaskelagring. Hans konklusjon er at amerikanske viner like godt kan drikkes unge.
Ellers i 1995 har han dekket Bordeaux. Han refererer fra smakinger av røde viner i 1992-, 1993- og 1994 årgangen samt hvite tørre Bordeaux-viner i 1993 årgangen. Han har også en samlet vurdering av Sauternes/Barsac i 1988/1989/1990. Av denne årsak var mitt videre abonnement sterkt oppe til vurdering. Tatt i betraktning at abonnementsprisen er over ca. kr. 500,- for 5 nummer, bør man kunne forvente en dekning som spenner over mer enn USA og Bordeaux. Heldigvis var nr. 100 viet i sin helhet til 1993 årgangen for røde viner i burgund.
Parker’s smaks-preferanser
Parker blir ofte kritisert for å favorisere viner med mye smakskraft, også omtalt som «kølleviner». Dette er etter min mening et noe unyansert bilde av denne kontroversielle mannen.
Slik jeg forstår Parker er han opptatt av at vinene har balanse, fokus og artikulert fruktkonsentrasjon fra modne druer. Dette anser jeg for å være en moderne måte å vurdere viner på. Det er nok ikke tvil om at Parker foretrekker viner med høy konsentrasjon. Spørsmålet er om høy konsentrasjon står i motsetningsforhold til for eksempel eleganse, harmoni og kompleksitet. Jeg mener det ikke gjør det. Det er heller ikke tvil om at han foretrekker årganger hvor druene har fått høy modenhetsgrad. Modne druer gir viner som er lettere tilgjengelige allerede fra meget ung alder. Jeg nevner f. eks. Bordeaux 1982, 1989, 1990 og delvis 1986. Engelsk-hypede årganger som 1988 (tørre og jævlige) liker han ikke. I burgund er hans favoritter 1985, 1989 og 1990. Igjen misliker han 1988 som han nå hevder mister frukten i forhold til det store tannininnholdet. Hvit burgund fra 1988 og 1993 får gjennomgående kritikk for å være for syrerike, smale og sjarmløse. Meningene om Parkers smak kan være mange, men i motsetning til flertallet av andre vinskribenter er han i hvert fall meget konsistent. Man vet hvor man har ham.
Parker’ vei til god vin
I følge Parker, er det visse forutsetninger som må være oppfylt for å kunne høyne vinkvaliteten til det optimale. Foruten generell renslighet under vinfremstillingen, er høy beskjæring i vinmarken, biologiske dyrkemetoder og ingen klaring og/eller filtrering en nødvendighet. Dette er forhold som Parker terper gjentatte ganger på i sine bøker og i sitt tidsskrift The Wine Advocate.
Sammen med den amerikanske importøren Kermit Lynch, har Parker vært en foregangsmann på disse feltene. Hans iver etter å høyne kvaliteten, har på mange måter ført til en liten revolusjon i for eksempel burgund. Her har nemlig en rekke produsenter nå sluttet å filtere sine viner med større kompleksitet og konstentrasjon som resultat. Dette med høy beskjæring i vinmarken og lavt utbytte er noe som spesielt opptar ham i forbindelse med burgundere. På 60- og 70-tallet ble flere vinmarker omplantet med høyproduktive Pinot-Noir kloner. Dette har i ettertid vist seg å være et grovt feiltrinn. Pinot Noir er nemlig meget vár og ømtålig og kvaliteten forringes kraftig både som resultat av for høyt utbytte og filtering. Flere av topprodusentenes vinmarker er nå omplantet med langt bedre Pinot-kloner, men ennå er det lang vei å gå. Madame Bize-Leroy er et eksempel til etterfølgelse med sitt utbytte på kun 5-6 hl/ha for de beste vinmarkene til maksimum 30 hl/ha. Til sammenligning kan nevnes at det faktisk er ganske vanlig med 60 hl/ha og derover.
I følge Parker beskylder andre produsenter henne for å tilsette druetypen Alicante fordi vinen hun produserer har så dyp farge. Andre hevder hun har hundrevis av kasser med grand cru-viner gjemt unna i kjelleren, -utbyttet kan umulig være så lavt. Det er med andre ord stor redsel for at lavt utbytte skal tvinge seg frem som «mainstream» i burgund.
Parker om Burgund 1993
For oss som leste Christoffer Moestues meget positive årgangsbeskrivelse i Vinforum var det noe skuffende å lese Parkers vurdering. Etter hans oppfatning varierer vinene fra det hule, strippede og overtanniske til det vidunderlig rike og konsentrerte. (Et resultat av lav avkastning). Med andre ord er det best å være på vakt. Kun få produsenter får superlativer. Disse er Domaine Leroy (selvfølgelig), Hubert Lignier og Claude et Maurice Dugat.
Men også andre har gjort det bra. F. eks. Domaine Marquis d’Angerville (Parker innrømmer nå å ha undervurdert Angeville), Domaine Des Chazeaux, Domaine Jean-Jacques Confuron, Louis Jadot, Domaine Laurent og Domaine Ponsot.
Faiveley gir han en total revurdering av. Kan det skyldes stevningen i 1994 mon-tro? Han betviler nå Faiveley-vinenes evne til å lagre bra ved å hevde at de med tiden blir grove og jordlige? Faiveley’s 1993-viner får gjennomgående langt svakere kritikk enn vanlig fra Parker. Vinene er etter hans mening plaget av uakseptabelt høyt tannininnhold. Selv har jeg testet (blindt) Faiveley’s Mazis Chambertin fra 1993. Jeg var godt fornøyd og ga den 88 poeng. Jeg fant den faktisk meget typeriktig og det omtalte høye tannininnholdet la jeg ikke merke til. Parker har gitt den 79. Han har samtidig senket overall-rankingen for Faiveley fra 5 til 3 stjerner.
Stødige produsenter som Dujac og Rousseau får rimelig bra kritikk for sine 1993’ere. Selv har Seysses hos Dujac uttalt at han anser sine 1993-viner for å være bedre enn 1990 som han nå hevder er atypiske og overmodne i frukten. Parker stiller videre spørsmålstegn ved Dujac’s viner fra og med 1979-årgangen som han mener utvikler seg skuffende fort. Denne «bråmodenheten» er det flere i Vitis som også har lagt merke til. Selv om Parker omtaler 1993-årgangen i mange negative ordelag, er det ting som tyder på at han går ut på denne måten for å demme opp for andre skribenters opphausing. («Truth be known» skriver han) For eksempel gir han årgangen 87T (T=tannisk) for både Côte de Beuane og Côte de Nuits. Dette er på linje med 1985 og 1989 som han stadig skryter av. (Årgangsplansjen er datert 9.1.95?) Jeg noterer meg at han stadig advarer mot en rekke tynne, syrerike og tanniske viner, men at han samtidig bemerker at årgangen potensielt er god til meget god. Den som smaker får se!