Av Audun Golberg
Vinene fra Valpolicella har de siste årene hatt en skikkelig kvalitetshevning. Tidligere forbandt vi disse vinene med billig, saftlignende skvip, mens flere og flere nå etter hvert lager kvalitetsviner som kan måle seg med det beste fra andre kvalitetsregioner i Italia. I Norge er det vel først og fremst Masi som fikk øynene våre opp for at det finnes gode viner fra Valpolicella. Foruten standardvinen med den enkle svarte etiketten kom de med både en ripasso (Campo Fiorin) og Amarone, foruten Seregho Alighieri, som nærmest kan kalles en enkeltvimarks Valpo.
Symptomatisk for den kvaliteshevningen som har fortsatt i ettertid så har Masi blitt forbigått i kvalitet av andre produsenter, noe som smakingen også tydelig viste.
Først noen ordinere valpoer:
Valpolicella Classico Superiore 1995 (Masi)
Vinen virket ikke helt frisk, og var kanskje noe for gammel allerede. Duftet noe våt ull. Tynn og kort.
Capitel Luchine 1996 (Tedeschi)
Et hakk opp i kvalitet. Interessant og egenartet duft. Syren var imidlertid noe uintegrert Hardt svovlet?
Valpolicella Classico Superiore 1995 (Zenato)
En produsent som har fått bra omtale i amerikansk vinpresse. Vinen har kanskje vært fyldig og god en gang, men denne virket noe plump og syltetøyaktig, med lav syre. Muligens for gammel.
Valpolicella Classico 1996 (Bolla)
Fin Beaujolais-lignende duft, men den var nøytral, kort og enkel i smaken.
Valpolicella Classico 1996 (Allegrini)
Her var alt i orden! Fyldig, fruktdreven og ren vin. Tuch av bittermandler. Fin konsentrasjon og lengde.
Så to enkeltvinmarksviner:
Toar 1994 (Masi)
Ny enkeltvinmarksvin fra Masi. Atskillig bedre enn standardvinen, men ikke bra nok til å tåle eikelagringen den er blitt utsatt for. Tørr avslutning.
La Poja 1991 (Allegrini)
En 100% Corvina-basert vin fra La Grola-vinmarken. Nesten voldsom eikeduft. Men i motsetning til Toar, så har denne en helt annen fruktkonsentrasjon og syrestruktur som balanserer eiken godt i smaken.
Så noen ripasso-viner:
Campo Fiorin 1994 (Masi)
Ikke ulik Toar i duften.Tynn og skral sammenlignet med tidligere årganger av Campo Fiorin. Hvor er ripasso-preget?
Campo Fiorin 1989 (Masi)
Utpreget duft av rødsprit/flyktige syrer. Viskøs og fyldig. Vinen er nok over toppen, men den er/har vært langt bedre enn 94-årgangen.
Capitel San Rocco 1993 (Tedeschi)
Minner om Capitel Luchine, men var mer balansert og konsentrert. Påtagelig syre også her, men bedre integrert.
Palazzo dela Torre 1993 (Allegrini)
Enkeltvinmarks ripasso. Moderne, fruktdreven stil. Konsentrert. Turboversjon av standardvinen. Virkelig deilig vin.
Valpolicella Classico Superiore 1991 (Quintarelli)
Nydelig, kompleks duft. En anelse flyktige syrer. Svært konsentrert og lang. Utrolig at dette er Quintarellis enkleste vin!
Og så til slutt noen Amarone-viner:
Amarone Classico Superiore 1993 (Masi)
Gjenspeiler et generelt problem hos Masi. Har de for høye avkastninger? Vinen er tynn og besk. Også den høye alkoholmengden gjør vinen ubalansert.
Amarone 1988 (Allegrini)
Langt mer konsentrert og balansert enn Masis. Laget i en fruktig og moderne stil, som de billigere. Om ripassoen var turbo, så er dette superturboen, dvs, samme stil, men bare enda mer!
Amarone 1988 (Quintarelli)
Voldsomt konsentrert og stram, med en «fryktelig» syre. Fremstår likevel som balansert. Noe tørr avslutning. Virker å kunne lagre svært lenge.
Amarone Classico Superiore 1983 (Masi)
Viser at Masi lagde bedre viner før, selv om vinen nå er noe sliten. Ved tidligere anledninger har denne vinen vært nærmest monstrøs og portvinsaktig, kanskje mye på grunn av alkoholnivået, på hele 15,5%.
Amarone Fieramonte 1985 (Allegrini)
Etter 13 år, fremdeles nesten svart. Karamell/toffee i duften. Særdeles balansert og vellaget, i en bløt Allegrini-stil. Konsentrasjon og lengde selvfølgelig på topp. Etter min mening kveldens beste vin.
Amarone 1982 (Le Ragose)
Brunlig. Deilig duft av lær, rå skogsbunn, sopp og hva det måtte være. Ikke så konsentrert som Allegrinis amaroner, men heller en smalere, mer syredominert stil. Virkelig bra fra en for de fleste ukjent produsent.