Modne burgundere 10.12.1998

Av Audun Golberg

Smaking 10.12.98

Vi drikker stort sett unge viner i denne klubben vår. Unntaket er de få gangene vi har Bordeaux 15 år etter, og så kommer det noen slengere som avslutning på noen smakinger. Burgunderne som har blitt servert har uten unntak vært unge.

Så, hvorfor ikke prøve noen riktig modne burgundere, minst 10 år gamle? Det er mange burgund-elskere som påstår at gode burgundere holder like bra som Bordeaux. Akkurat det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, men med den nye stilen med fruktdrevne viner i Bordeaux, kan det kanskje vise seg å holde stikk i fremtiden? Nå viste det seg at det slett ikke var lett å skrape sammen viner til en smaking med eldre burgundere. Hva kan grunnen være til det når det aldri er noe problem å få tak i eldre Bordeaux?

Sammensetningen av smakingen måtte altså bli som den ble, ikke alle kommuner ble representert og ikke alle årganger en kunne ønske heller, naturligvis. Årgangene som ble smakt var -87, -86, -85, -83, og -72.

1987 var preget av en kald høst med vind og regn, og derav mye umodne druer. Vinene sies å være av den lette, fruktige typen som modner ganske fort. De beste produsentene lagde imidlertid gode viner.

1986 hadde som 1987 en høst med både regn og kulde. Forskjellen var at i 1986 kom regnet stort sett etter at druene var modne, noe som førte til råteproblemer. Vinene skal ifølge literaturen være strukturerte og nokså tanniske, men noe hule. Mange har blitt fort brune.

1985 var en årgang som ble sagt å være den beste på svært lenge, ja noen snakket om århundrets årgang. Vinene var svært fruktige og tiltalende som unge. Utviklingen har imidlertid ikke vært like positiv som den innledende omtalen. Noen har blitt fort modne, andre er fruktige, men uten den konsentrasjon og kompleksitet som kjennetegner en stor årgang. Årgangen har imidlertid fremdeles stor anerkjennelse.

1983 hadde som 1986 råteproblemer, faktisk i enda større grad. Råten ble forårsaket av regn under innhøstningen, og haglskadde druer. Denne årgangen fikk også mye bra omtale i begynnelsen, for sommeren hadde vært varm og druene ble godt modne, men det har nok vist seg i ettertid at råteproblemene har satt et kraftig preg på disse vinene, i tillegg til at de har fått et overskudd av tanniner.

I motsetning til de to ovenfornevnte årgangene var 1972 absolutt ingen opphauset årgang ved lanseringen. Både sommeren og høsten var kald og det var lite sol. Druene ble imidlertid svært syrerike, og antakelig er det dette som har gjort at viner fra denne årgangen gang på gang har overrasket med sin holdbarhet.

Så til vinene:

Mercurey Vielles Vignes 1985, M. Jouillot
Stram og balansert vin, med et noe søtlig preg, som jeg ikke var sikker på om kom fra frukten eller fra fatlagring. Ikke veldig kompleks, men en flott vin som har holdt svært bra, tatt i betraktning at det bare er en kommunevin fra utenfor det sentrale Burgund. Var 85-årgangen altså likevel så bra? Jeg gir vinen 85 poeng (av 100)

Volnay Santenots 1987, R. Ampeau
Mer kompleks og spennende enn Mercurey’en. Den falt imidlertid svært fort sammen i glasset, inntil syren overtok helt. Poeng? Tja.

Volnay Champans 1986, Faiveley
Må innrømme at jeg kjøpte en kasse av denne etter å ha lest at Parker ga den 96 poeng, Dessuten skal det angivelig bare ha blitt produsert 50 kasser av den. Vinen hadde utviklet seg mye og fargen var lys brunrød. Den hadde imidlertid fremdeles endel frukt, hadde en forførende duft og var silkemyk og en ren nytelse å drikke. Gir den 90 poeng, mest takket være duften.

Beaune Bressandes 1985, A. Morot
Vinen hadde beholdt en fin rødfarge og duftet fruktig, i retning bringebær. Bløt stil. Morot lager holdbare viner, og jeg tipper denne vil holde lenge ennå, selv om en i vinen kan kjenne igjen beskrivelsen av årgangen; fruktig, men ikke med den helt store kompleksitet. Jeg gir den 88 poeng.

Beaune Perrieres 1983, Leroy
Fargen var mørk rødbrun. Strammere og mer tannisk enn Morots Bressandes. Jeg prøvde å finne råtepreget som jeg tror jeg har kjent i alle 83-vinene jeg har smakt, og det var der. Det tok bare en stund før det kom, og etterhvert ble det bare mer og mer av det. Vanskelig å gi poeng til slike viner, men jeg prøver med 87 poeng, ettersom råtepreget ikke var altfor fremtredende.

Volnay Clos de Chenes 1983, Lafarge
Mørk brunrød. Voldsom duft. En skikkelig kølle av en vin. Råtepreget, som minner om råttent fôr, er imidlertid nærmest altoverskyggende og gjør det hele til en selsom opplevelse. Umulig å gi karakter til en slik vin.

Beaune Marconnets 1972, A. Morot
Hvordan skal en forklare at en vin dufter hestemøkk og likevel fremstår som ren? Vinen er brunaktig og veldig lys, som er i tråd med den lette årgangen. Mht. hestemøkk finnes det nok sikkert bedre synonymer, f. eks. lær og kaffe, for vinen duftet nemlig aldeles deilig. Det var absolutt ingen kraftbombe, den var syrlig og «smal», men hadde likevel stor intensitet. I stedet for å slokne i glasset slik en kunne forvente av en så gammel burgunder, ble den bedre etter en time. Den var også i god forfatning 2-3 timer senere. Imponerende. Jeg gir den 92 poeng.

Clos de Corton 1985. Faiveley
Brunlig. Duftet noe søtlig, og av kålrabi og plommer. Varm stil. Den skiftet forøvrig dufter hele tiden, men alle var de noe «snåle», og vi var vel enige om at det var en dårlig flaske. Vinen har nemlig vært atskillig bedre ved andre anledninger. Forbehold om karakter.

Echezeaux 1987. H. Jayer
Jayers viner er legendariske og han er en av de få produsentene i Burgund utenom DRC som opplever at prisene fyker til vers. Jayer sluttet forøvrig å lage vin under eget navn på denne tiden (1987-88).

Vinen hadde en flott, frisk rødfarge, noe som tyder på at den ennå har lenge igjen. Den var ren og elegant, samtidig som den var konsentrert, med intens fruktighet og syre. Den var kanskje likevel ikke så imponerende som ved tidligere anledninger? Gir den 91+ poeng.

Gevrey-Chambertin 1ere Cru 1985, Leroy
Her har vi kommet lenger nordover i Cote d’Or, med generelt mørkere og kraftigere viner, noe denne er et eksempel på, med sin mørke rødbrune farge. Vinen hadde assosiasjoner til kål og syntetiske dufter og var slik sett noe skuffende. Som mange andre 85’ere hadde den fremdeles mye frukt igjen. Ellers var den usedvanlig kraftig og tannisk. Spørsmålet blir om vinen var best ung og lovende, eller om den har mer å gå på. Vanskelig å karaktersette, hva med 88 poeng?

Gevrey-Chambertin Combe-aux-Moines 1985, P. Leclerc
Philip Leclerc er kjent/beryktet for sin eikebruk, noe også denne vinen viste. Vinen var mørk, men ikke så mørk som Leroys. Den hadde, i likhet med to av de andre 85’erne, noen pussige dufter som absolutt ikke var av de man forbinder med en korrekt vin. Her ble assosiasjoner som cultura nevnt. Spennende nok, men vinen hadde mistet mye frukt og var sterkt preget av eiken. Igjen vanskelig å karaktersette. Jeg prøver med 84 poeng.

Gevrey-Chambertin Lavaux-St. Jacques 1972, Leroy
Brunlig fargen, men mørkere enn Morots 72. Også endel kraftigere, igjen i tråd med den geografiske tilhørighet. Ellers var likhetene med Morots 72 flere enn forskjellene. Denne ble også bedre i glasset etterhvert, og den hadde også en syrlig stramhet som var imponerende. På den negative siden hadde den muligens et preg av brent sukker, noe som kan tyde på velvillig bruk av sukkersekken, eller sukkerroer for å være nøyaktig. Gir den 91 poeng, med ett poeng fradrag for sukkersekken.

Konklusjon:
Den generelle konklusjonen må bli at her var det mye rart, men også mye som imponerte. Og som antydet i innbydelsen til smakingen var det de to vinene fra 1972 som ble vinnerne, spesielt tatt i betraktning at dette er rimelige viner. Og det er disse vinenes stil som viser hva som er de viktige egenskapene for at burgundere skal utvikle seg positivt og leve lenge, nemlig syren, selvfølgelig kombinert med konsentrasjon og balanse.

Også som antydet i innbydelsen var 85-vinene ikke opp til den standard en bør forvente av en toppårgang.

Den tredje hovedkonklusjon må bli at nærmest hele 83-årgangen er ødelagt er ødelagt av råte.

Bergens eldste vinklubb