Luca Roagna kommer til Vitis Bergensis 22. mai. Med seg har den unge tradisjonalisten en lang rekke viner, fra alt som er på salg i Norge i dag til noen eldre godbiter. Nøyaktig hvilke viner han tar med av de gamle skattene gjenstår å se, men at det blir en del er det ikke tvil om. Så vil du smake tradisjonell Piemontevin uten at det koster deg skjorta har du sjansen nå.

– Jeg startet å lage vin i 2001. På mange måter er jeg gammeldags, en tradisjonalist. Da jeg var ferdig på skolen, var eikebølgen i Piemonte på retur. Da var det på mote å snakke om «terroir», hver enkelt vins unike uttrykk. Jeg vet ikke helt hva de mener. Jeg vil rett og slett ikke være en del av en moteretning. Jeg lager naturlig vin slik min far gjorde, og jeg vet jo heller ikke hva neste mote blir. Min vin selges fire til seks år etter at den er laget, så enten jeg vil eller ikke, kan jeg ikke se så langt frem i tid, sa Luca Roagna til DN i et intervju med Tom Marthinsen.

Mange av Luca Roagnas viner kommer fra veldig gamle vinstokker og sentralt plasserte vinmarker. Selv om han driver det han kaller for naturlig jordbruk, er han motstander av biodynamisk jordbruk – ikke fordi han har noe spesielt imot det, men fordi han mener biodynamikernes bruk av kugjødsel tilfører jorden i Piemonte for mye nitrogen, noe som ødela jordsmonnet hans.

Nå er ting rettet opp.

Vil du spørre ham om dette og annet, så møt opp.

Informasjin om sted og påmelding kommer via epost til medlemmer.

“Have you ever mistaken a burgundy for a claret? – Not since lunchtime!”. Her får du sjanse til å prøve deg, og vi kan vel nærmest garantere at mulighetene er gode for å bomme grovt, selv for erfarne smakere. Samtidig gir vi vinene en mulighet til å tale for seg selv og bedømmes uavhenging av pris, område eller årgang. Vi smaker rundt 16 viner blindt eller halvblindt, dvs med noe oppgitt informasjon om drue, land, årgang eller lignende. Blant temaene kan nevnes : Musserende – hvilken er Champagne? Hvite viner fra samme drue, men ulike land. Røde viner fra samme land, men ulike områder. Og til slutt: Gammel vin – hvor stor er forskjellen når vinene er godt modne?

Halvblinde smakinger er noe av det mest lærerike man kan drive med!

Og et motstykke:

Nikolaihof Weingebirge Riesling Smaragd 03.
Knusktørr, veldig gul, opulent stil, rik og mye tropisk frukt, hedonistisk. Null petroleum i begge disse. God vin, men tankevekkende forskjellig fra den forrige.

Huet Le Haut-Lieu Sec 02
Ligner mye på ovenstående. Knusktørr, men så rik at man mistenker at dette er en demisec som har gått av seg sødmen. Veldig gul, ikke oksydert, mandler og aprikoser. Merkbart fra en varm og rik årgang og et markant motstykke til den syrlige, steinete og lineære 1996 (til 128 kr var den kanskje tidenes hvitvinskjøp på polet?)

Bucerchiale 1998, Selvapiana
Kjøpt 2001, 245,- Denne var overraskende moden nå, brunrød farge, klassisk moden Chianti, medisinal, sursøt, trepreg, sopp, forråtnelse, selvsagt syrlig, men god frukt fortsatt. God vin, men ikke stor, den tapte seg noe med luft, ikke et godt tegn. Denne flasken var nok helt moden. Min siste, drukket til langstekt lårstek av villsau, flott kombinasjon.

 Maximin Grünhauser Herrenberg Riesling Spätlese Trocken 2005
Oi, en god tysk tørr vin… Drakk denne over tre dager, trang og stort sett bare syrlig første dag, med lufting la den på seg, mer lanolinsk og fet. Helt lys farge, lys og kjølig frukt, en anelse grønt preg, skifer. Flott konsentrasjon og lengde, siste slurken best, men dessverre min siste flaske. Til forskjell fra f.eks Dønnhoff sine 2005ere som jeg har smakt det siste året, så hadde denne vinen nerve, trøkk og vinøsitet. Skulle gjerne fulgt denne lenger.

Niederhauser Hermanshølle Auslese 2010, Dønnhoff
½-flaske. Kjøpt på slippet nå, lys som vann. Intens søtlig eplepreget duft, hvit fersken, flott syrlighet og lengde, men ble aldri veldig kompleks, selv med lufting i 3-4 timer. Elegant og delikat, bevares, men ble etter hvert litt kjedelig. 95 DN-poeng er i overkant, vil jeg si. Da må man ha ståltro på at dette blir noe mer. Har ikke flere, men har en sixpack 2007 og 2005, vi får se om det blir noe. Sist 2005 ble sjekket hadde det ikke skjedd noe som helst.

Vina Tondonia Reserva Blanco 1992, Lopez Heredia
90 % viura og 10 % malvasia, lagret seks år på fat.
Gammel hvitvin, ja. Trevirke, sitrus, smør, minner litt om hvit Bordeaux, men eike/trepreget er annerledes. Her brukes jo ikke ny eik. Litt oksidativt preg på en god måte, sopp. Plenty syre, god lengde, stram og tørr. Dette er matvin, liker dette godt. Knallkjøp til ca 260 kroner. Ser at 1996 er på vei inn nå etter at 1993 også har vært å få en stund. Dette holder lenge enda.

 Santa Cruz Mountain Estate 2007, Ridge
Kjellerens eneste flaske amerikansk vin, Cabernet og Merlot. Rå og fersk vin, mye solbær, hint av eik, eukalyptus/harpiks, flott syre og noe tannin. Hovedinntrykk er fyldig, fersk vin med flott friskhet. Funket utmerket til høye biffer med rødvinsaus.

 Dolcetto d’Alba Gabutti 2007, Cappellano
Nok en knallvin, dyp bærfrukt, noe treverk, flott syre, frisk og lekker vin med en viss modning som kledde den svært godt. Vanligvis synes jeg Dolcetto kan bli litt vel rått og ferskt. Doktoren leverer varene nok en gang. Synd det var en enslig flaske, denne hadde det vært moro å legge bort et par av. Se opp for neste årgang, denne er selvsagt utsolgt.

I Mai 2011 var jeg på  vinsmaking med Merete Bø på Hotel Norge: Tema Piemonte (som jeg skrev om her. Dette var første gang jeg hørte om Piemonte-boken. Smakingen var svært god og Merete Bø er en av Norges beste vinsmakere, så forventningene til boken ble høye.

Nå har jeg omsider fått slått kloa i boken (på lån, mendet er en annen historie). Dessverre ble det en rask nedtur. Og det skyldes mest av alt formatet: En stor billedbok med svært standardiserte tekster blir hengende i løse luften for meg.

Foto
Bildene er gode, men mange av oss har tatt lignende bilder på egne turer i Piemonte (eller andre vindistrikt). Uten noen form for informasjon om bildene (hvor er de tatt, hva ser vi på bildet (vinmarksinformasjon m.m.)) så blir det mange pene, grønne bilder, vinkjellere, hus og portretter. Dette er ikke kritikk av fotografen, men forlaget og intensjonen med boken. Jeg kan finne like mye bilder av samme kvalitet på internett. (Og skal bildene være hovedsaken, så får man spandere glanset papir.)

Tekst
Teksten er standardisert (områdeoversikt med beskrivelse av jordsmonn, liste over cru-vinmarker, omtale av noen utvalgte produsenter fra området). Alt dette er greit presentert, stort sett, men hadde passet bedre i en mindre format guide-bok til Piemontes viner. Tekstene er av type oppslagsbok, ikke en opplevelsesreise til Piemonte. Tekst og foto løfter ikke hverandre.

Innhold
Det er mye godt å si om innholdet, men det er også mye som kan kritiseres. Et hovedgrep i boken er at det er Piemontes røde viner, fremst nebbiolo, som vektlegges. Det betyr m.a. at selv obskure nebbiolo-distrikt som Boca, Lessona får nesten like stor plass som Dolcetto og Moscato, mens hvitvinsdruene i hovedsak bare får et mindre oppslag (Gavi, Arneis). Jeg antar at det er basert på en vurdering som hvilke viner Piemonte kan lage som potensielt er «verdensklasse». Jeg synes likefullt det er litt sørgelig, siden det fjerner en vin-dimensjon fra Piemonte. De ulike hvite vinene, stille og musserende, tørre og halvsøte/søte kommer i svært varierende utgaver og mange er glimrende også drukket utenfor sitt terroritorium.

Utvalget av produsenter er godt, men flere ganger griper jeg meg i å spørre: hvorfor er denne produsenten viktig? Hva med Ratti, Grasso’ene, Veglio, Abbona m.fl. Spesielt blir dette tydelig når vi beveger oss nordover i Piemonte. Obskure nykommere (norske og andre) får samme plass som mange store produsenter. Synes mer som en forhåpning enn et faktum. Beskrivelsen av produsentene er også standardisert: bestefar og bestemor, far og mor, sønn og datter, brødre og søsken. Den reneste familie- og vinbondeidyllen. (Jeg har ikke noe imot det egentlig, utover standardiseringen. Er det dette som er virkelig interessant med alle produsentene? Jeg tolker det som mer et eksempel på at forfatterne ikke virkelig er kommet tett innpå personene de skriver om. Standardskjema: Kryss av for at du har fått med deg familietreet?) Og kanskje som (ideologisk) begrunnelse for å fjerne alt som kunne smake av industrieiere?

Siden plassen og formatet er så standardisert, med få unntak (Altare, Conterno’ene, Cappellano, Gaja), så forsvinner på mange måter «vinene». De blir en liste med liten skrift i venstre spalte. Noen ganger kan man gjette seg til deres karakter, f.eks. vha. vinmarkbeskrivelser og noen ganger karakterisering av produsenten, men få steder er enkeltviner beskrevet. Til slutt i boken kommer m.a. en årgangsoversikt og en «100 beste»-liste. Her er eneste stedet det er smaksnotat i boken. (Btw, jeg finner det urimelig at Roagna har 6 av de 40 beste nebbiolo-vinene og Produttori del Barbaresco har null. Det synes å være en «norsk» fordom anno 2011.)

Opphold og mat
Det er relativt lite informasjon, men jeg antar at det som står om overnattings- og spisesteder er OK, selv om jeg nok ville gitt Osteria Veglio en bedre karakter som spisested og teater (!), men ikke kom uten å ha bestillt først: Da kastes du på dør. Det er like fullt ikke nok til å planlegge noen reise ut fra. Mat-beskrivelsen er også nokså begrenset (1 side om ost, 1s om trøffel, 1 side om pasta, ris og gnocchi til sammen) pluss en del spredte restaurantbeskrivelser. Slow Food-bevegelsen er nevnt i en bisetning, men jeg tror nok den spiller en langt større rolle også blant vinprodusentene og er med å sette det fokus på terroir og kvalitet som man finner her. (Og en reise til Piemonte uten å si et ord om Torino eller sjokolade er vel også underlig?)

Forlagets synder
Boka har en del skjønnhets feil, som mest av alt antagelig skyldes hast med å få boken ferdig og publisert. F.eks. i begynnelsen av boken inneholder vinmarksbeskrivelsene også størrelse i tillegg til eiere, druetyper, karakterpreg. Dette forsvinner litt ut i boken. Boken mangler også skikkelig kapitteloversikt (kun område) og/eller indeks. Vil du finne tilbake til en produsent, så må du enten huske hvor han/hun/de holder til eller sette deg til å bla. Dette siste er nesten utilgivelig med tanke på å kunne bruke boken som et oppslagsverk.

Konklusjon
Det er lettere å finne noe å kritisere enn å finne noe og glede seg over, men er du tålmodig, så er det en del nyttig informasjon. Jeg er imidlertid ganske sikker på at du kan finne andre og bedre bøker om Piemonte eller bedre informasjon bare ved å google på nett og det er litt synd når du har betalt 350kr for boken.

Men skal du reise og har anledning, så ta sykkelen med.

På vei til Castiglione Falletto