Ellers synes jeg det er riktig å si at det var klasseforskjell på vinene fra Occhipinti / Cos og opp til Delle Terre Nere / Franchetti. Det har kanskje noe med druetypen å gjøre? Jeg ble iallfall imponert av Nerello Mascalese-vinene. Nero d’Avola-vinene, derimot, var alt for bløte og lite strukturerte for min smak, selv om det nok er blitt bedre viner i hendene på kvalitetsprodusentene i smakingen enn mye av det andre «sølet» som finnes på markedet. På den annen side: enhver drue har jo sin egenart, som bør respekteres.

Det var jeg som fikk med meg Kuhling-Gillot vinene fra 2006 hjem. De skilte seg systematisk ut som dårligere enn andre og sammenlignbare viner på smakingen, så jeg ville teste dette over litt tid. De blomstret med noen dager som slanter i kjøleskapet. De endte opp som fokuserte, mineralske og uvant komplekse tørre Rieslinger. Servert blindt ville jeg tippet topp-produsenter som Keller og von Buhl fra gode årganger. Det er jo bare en påminning om hvor begrenset et bilde man får av viner selv på en smaking der vi kan konsentrere oss om vinene over litt tid – og ikke som proffe vinjournalister som ofte får maks et halvt minutt med hver – inklusive notatskriving.

3.3 var jeg mye mer positiv til enn Jan. «Klar, lekker og frisk. Sitter noe utrolig i munnen, og ettersmaken slutter aldri.»

De tre siste flightene er jeg stort sett enig i Jans totalvurderinger.

Vi har de siste årene smakt oss gjennom Nahe, Rheingau, Pfalz og nå Hessen, og forsøkt å velge de beste produsentene. Det er jeg som har ledet disse smakingene, så jeg har jo investert litt av mitt rykte i det også. Men jeg tør likevel påstå at totalinntrykket er svært positivt, men at Rheingau var en liten skuffelse.

Det som har skjedd på 2000-tallet i Tyskland er at Nahe, Pfalz og Hessen har «tatt igjen» og delvis gått forbi Rheingau. Mosel med sidedaler har jo sin styrke på viner med restsødme, men også her kommer særlig Nahe etter. Dönnhoffs Spätleser er jo helt superbe. På tørr vin er det Pfalz og Hessen for min del, og også Nahe.

Nahe har jeg vært litt forbeholden til de siste par årene siden jeg syntes GG’ene til Dönnhoff skuffet litt med tiden. Men etter at jeg opplevde at 2005-årgangen begynte å stramme seg til og bli mer kompleks, har jeg kommet til at det bare var tid som trengtes. Mosbachers viner fra 2004 begynner nå å blomstre. Kuhling-Gillots 2006 ere trengte noen dager som slanter i kjøleskapet på å nå formtoppen.

Konklusjon: vi er fremdeles i prøvefasen her med lagring og utvikling. Noen produsenter man satte sin lit til for noen år siden (Breuer og Leitz i ‘Gau, for eksempel) har skuffet etter tid i kjelleren. Andre lover svært bra. Jeg har så langt satset på Dönnhoff, Schäfer-Fröhlich, Weil, Wittmann, Keller, og Mosbacher. Absolutt mest på siste, selv om Keller har overbevist stort i det siste.

jeg ønsker å melde meg på vinsmaking søndag 2.oktober.

Mvh
Rita Karlsen

Jan